SAMFUNN: Ingen vet hva som vil skje på vei mot 2030, men i dag er bakteppet ikke bare et flerkulturelt samfunn, Vi utfordres av rasisme og populisme, fragmentering og identitetspolitikk, klaner og æreskulturer. Kan vi lære noe av fortiden i møtet med dette? spør Bjørn Are Davidsen. På bildet ser vi statuen av Olav den hellige i Amfiet der Spelet om Heilag Olav spilles.
Gorm Kallestad, NTB scanpix
Tusenårstanker
Jeg har de seneste månedene gått gjennom norske lærebøker. Alle ser fortiden gjennom fargede briller. Eller ser ikke på den i det hele tatt. Dermed forteller noen fortsatt at man i middelalderen mente jorden var flat.
Ikke bare fryktet man kunnskap. «De tykke steinveggene på Akershus festning forteller oss at middelalderen var en periode med politiske og økonomiske kamper, der sterke krefter kjempet om liv og død». Noen ville vel da tenke at middelalderen ikke var helt unik, men plottet er klart: Vi har gått fra en mørk middelalder til en lys nåtid.
Samtidig er vi på vei mot sentrale tusenårsmarkeringer. Av begivenheter som har formet Norge som nasjon, og gitt retning på alt fra rettsutvikling til verdier. I 2024 feires 1000-årsjubileet for kristenretten på Moster. Samme år er det 750-årsjubileum for landsloven. I 2021 er det tusen år siden møtet mellom Olav Haraldsson og Gudbrand Dale. Eidsivatinget feires i 2022. Alt dette er viktige milepæler foran tusenårsjubileet i 2030.
Men hva er det vi feirer? Hvilke historier fortelles? Hva bør vi feire? Hva bør vi fortelle? Ingen vet hva som vil skje på vei mot 2030, men i dag er bakteppet ikke bare et flerkulturelt samfunn. Vi utfordres av rasisme og populisme, fragmentering og identitetspolitikk, klaner og æreskulturer.
