ERFARING: Prøver du å overbevise dem ved hjelp av ord, når du ofte ikke frem. Men får de en erfaring av noe de ikke kan forklare, begynner de å stille spørsmål, skriver Kristian Lande.

Misjon blant en mer og mer unådd europeisk ungdomsgenerasjon

Misjon blant dagens unge europeere. Det nytter. Det er mulig. Er du med?

Høytflyvende. Lettere giret. Litt der kjenner jeg at jeg er akkurat nå. Påska har jeg tilbrakt på team med familien og fem ungdommer i Tsjekkia. Sammen med en lokal ungdomsgruppe og et dansk band har vi fått være med på å formidle Jesus til ungdom som har hørt lite om ham før. Hvordan når vi europeiske ungdom med evangeliet? En generasjon som er overøst av impulser. En generasjon som søker tilhørighet. Bekreftelse. Opplevelser. Hvordan når vi dem? Jeg har lyst til å dele noen tanker rundt det. Men først må jeg bare fortelle fra uka som har vært.

Vi ble kjent med haugevis av nye ungdom. Vi lo, danset, spilte fotball, lærte bort norske leker, lærte tsjekkiske, plukket søppel, lærte nye ord, snakket om fjell, fjorder og mørketid, snakket om vanskelig ting, snakket om tro, om håp, spiste brunost, tsjekkisk mat. Mange nye vennskap ble til.

Onsdag kveld var det konsert, vitnesbyrd og deling av evangeliet med våre danske venner. Over hundre ungdommer strømmet inn på siderommet for å motta bibel og levere en lapp med navn og kontaktinfo - de ønsket å vite mer om dette.

Skjærtorsdag kom mange av dem på ungdomsgruppe for første gang. Lovsang, undervisning, lek og flere nye venner. Mens resten av oss norske var med og skapte liv og røre i ungdomssalen, satt en fra teamet vårt på samtalerommet sammen med tre kristne tsjekkiske ungdommer. Flere nye trakk inn dit.

Samtaler, bibellesning, forklaring, egne erfaringer, sår, smerter, levende Jesus, Golgata, tom grav... I løpet av kvelden ba de sammen med fem til frelse. Halleluja!!

En trøtt og takknemlig gjeng sto opp 2.30 natt til langfredag. Avskjeden hadde vært tårefull. Nå ventet flyturen tilbake til Norge. Det blir nok ikke siste teamtur.

Så sitter jeg her og undrer meg nok en gang. Hva skjedde? Hva gjorde at så mange ungdommer i verdens mest ateistiske land søkte Ham de ikke ennå kjenner? Hvordan går det med dem videre? Finner de svarene på det de vil vite mer om? Kommer de til å vandre med Jesus også om ett år? Om 10 år?

Så vet jeg veldig godt at mange av de 100 som viste interesse sannsynligvis ikke kommer til å gjøre det. Jeg vet også at noen av dem sannsynligvis gjør det. Erfaringen tilsier det. Lignelsen om såkornet tilsier det. Og evangeliene forteller erfaringer om det – mange av dem som hadde fulgt Jesus, gjorde det ikke lenger, skriver Johannes. Men noen gjorde.

Smak og kjenn at Herren er god, sier Salmene. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre, skriver Johannes. To tekster som sier noe om å erfare.

To tekster som jeg tror snakker rett inn i misjonsstrategi for misjonsmarken unge europeere. Erfaringen min er at de ofte har avskrevet kirke og kristendom. «Våre besteforeldre, eller kanskje tipp-tipp-oldeforeldre prøvde det, og det funket ikke». Hvis de vet noe som helst om Jesus, er det de vet ofte feil. Prøver du å overbevise dem ved hjelp av ord, når du ofte ikke frem.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Men får de en erfaring av noe de ikke kan forklare, begynner de å stille spørsmål. Det kan være tegn og under, men kanskje enda mer berøring med et levende kristent søskenfellesskap (ikke at disse på noen som helst måte ikke hører sammen). Responsen blir gjerne: «Jeg er ikke religiøs, men hva er dette?»

Det som skjedde nå i påsken, og som jeg har opplevd mange ganger før, både i Tsjekkia, Norge og andre land i Europa, er at når man tar det kristne fellesskapet ut av kirkebygget og plasserer det midt mellom mennesker, ikke for å lage noe show, men simpelthen for å være til stede midt i verden som det vi er, Jesu kropp, da skapes bevegelse. Man gjør ikke noe annet enn det man gjør på en menighetsfest inne i kirka/uteområdet utenfor kirka.

Man spiller kubb, griller, klimprer på en gitar, bryr seg om hverandre og andre, ber for mennesker som ønsker – er fellesskap. Og så gjør man det man er kalt til, inkluderer mennesker. Utpå ettermiddagen/kvelden inviterer man alle man har blitt kjent med til fest i kirka. Og slik fortsetter man en ukes tid. Gjør man det, fylles kirka fort av undrende mennesker. Det erfarte vi senest nå i påska.

Og hva da? Når kirka er full av undrende mennesker? Når 100 ungdom har lyst til å vite mer om dette de erfarte, men som de ikke helt har forstått. Da trengs vedvarende vennskap. Og da trengs rotfesting. Følelser og erfaringer er ofte en inngangsport til tro på Jesus, men det kan ikke bære troen. Troen må få fundament å stå på.

For et par måneder siden traff jeg Nikola. Hun møtte et kristent fellesskap i en park for snart to år siden. I etterkant hang hun på tenåringsklubben i kirka. En annen tenåringsjente, som hadde vært kristen i noen år, spurte om hun ville lese Bibelen sammen med henne. Det gjorde de. Jenta jeg møtte nå var en reflektert og moden kristen, som forberedte seg på å være med på teamtur til en annen by i landet sitt denne sommeren. Fantastisk. Hun hadde fått erfart, hun hadde trodd, hun hadde blitt grunnfestet, nå delte hun Jesus til flere.