Menneske og medmenneske


I løpet av noen skarve uker har verden blitt slynget inn i en situasjon de færreste var forberedt på.

Sjokket for enkeltmennesker, utfordringene for myndigheter og arbeidsliv, maktesløsheten overfor en aggressiv, ukjent fiende – alt dette har forårsaket et kaos av følelser hos svært mange – også hos politiske ledere.

Frykt fremkaller menneskenes beste og verste egenskaper – å redde eget skinn og peke ut en fiende er ofte den instinktive førstereaksjonen; å se nytten av å holde sammen og beskytte fellesskapet kan kreve noen ekstra sekunder rasjonell tankegang og evnen til å se utover seg selv.

Ennå står vi bare i begynnelsen av en pandemi ingen kan ane utfallet av. En del har ganske sikkert reagert sterkt, kjent på eksistensiell angst, holdt fullt regnskap over livet, lovet Vårherre og medmennesker bot og bedring. Andre har sindig vurdert en dag av gangen, forsøkt å gjøre det lille mulige som et smalt handlingsrom ga dem, bidratt ut fra nøktern innsikt i egne begrensninger.

Atter andre har heltemodig ofret liv og helse for å redde flest mulig, mens motsatsen er kriseprofitørene som skamløst utnytter ubalansen mellom tilbud og etterspørsel, behov og tilgjengelighet til å putte raske, uærlige kroner i egne lommer. Og noen lever videre i et nostalgisk håp om at alt må bli som det var før koronaen. Menneskers tilnærming stilt overfor en uventet, overrumplende trussel er like forskjelligartet som det finnes individer på jorden.

Vi går alle i ukjent lende nå, ingen ting er som før og blir neppe som før. «Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager», som Sigrid Undset skrev. Vi vil også nå alltid møte på alle avskygninger av hjertelag – fra kynisk beregnende til varmt selvoppofrende.

Nettopp i påskehøytiden har Jesus Kristus vist oss hva det edleste, mest menneskelige og samtidig mest Gudlike hjertelag består i, hvor barmhjertigheten og tilgivelsen er rettesnorene for all handling.

Fra korset har Kristus sett utover folkehavet, sett utover alle forgangne og kommende slekter, sett hvert eneste menneske som har eksistert og som vil bli til – og elsket hver enkelt med et Hjerte av bunnløs kjærlighet: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» Nettopp i krisetider er evnen til tilgivelse grunnleggende – og forløsende, frelsende.

Om vi som tror på Kristus kan leve de kommende måneder og år ut fra nestekjærlighet og tilgivelse, har vi en uuttømmelig kilde å øse av. Da kan vi forbli mennesker og medmennesker, tenne håp og bringe lys; være Kristi budbærere.