Åpent brev til Espen Ottosen

Jeg tenker at du som leder er forplikta til å ta inn og romme motperspektiver på en annen måte enn kritikerne.

Kjære Espen, vi har møttes én gang, på boklansering av min forrige roman, der du ga et fint bidrag i en debatt om sekularisering og ekstremisme. Du er en interessant stemme i det offentlige ordskiftet, ikke minst fordi du inntar så kontrære posisjoner.

Selv om jeg ikke nødvendigvis er enig, liker jeg det. Det er mangfold og debatt som skaper demokrati, ikke enighet.

Så til saken: Jeg er som du vet også broren til Endre Stene, og har selvsagt fulgt med på dekninga rundt ham og NLM.

Jeg har vokst opp i NLM som dere to, selv om dette eplet har falt et stykke fra stammen. Likevel kjenner jeg dyp uro over det som nå utspiller seg.

Først og fremst fordi du, som informasjonsleder i NLM, bruker din tilgang til alle kanaler på å fokusere på broren min, på Ptro, Dagen og en mengde Facebook-innlegg.

Én ting er hva det gjør med ham, noe annet hva det gjør med dynamikken i debatten og i NLM.

Jeg er enig med deg i at Endre har brukt sterke ord mot NLMs ledelse. Dere har blitt beskyldt for «maktovergrep».

Det kan ikke være lett å lese at «ledere ikke har brydd seg med å lytte» eller at «lojaliteten til organisasjonen er så stor at det kun er den ansattes overordnedes mening som teller».

Det kommer påstander om at det blir «forlangt en total lojalitet. Det er ikke rom for diskusjon.»

Jeg skjønner godt at det er vanskelig å være leder i NLM og høre at «ledergruppen i NLM har de siste årene framstått som en kameratgjeng som går i takt» og at det er en «usunn subkultur og toppledelse i NLM, hvor noen maktmennesker og kontakter drar i trådene».

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Og at de som har erfart «sårende eller krenkende atferd fra NLM-leder, blir usynliggjort og bagatellisert». NLM blir til og med beskyldt for å praktisere sosial utestenging, noen «fraråder andre medarbeidere å ´henge med´ de som blir uglesett av ledelsen.»

Men ingen av disse formuleringene kommer fra Endre. Dette er fra uttalelser og innlegg i Vårt Land og Dagen det siste året, fra folk som har hatt sentrale verv og stillinger i NLM.

Utsagn som går langt utapå Endres kritikk. Likevel bruker du all energi på ham, på å klippe og lime i sitater for å vise hvor ekstrem og urimelig han er. Hvorfor?

For å bruke uttrykk fra din og generalsekretærens favoritt-tema: Det virker som du tar mannen heller enn ballen. Nå har du riktignok beklaget bruken av ordet «karakterdrap», det er fint, men strategien synes den samme: å omtale kritikken som uttrykk for en enslig ekstremists synspunkt.

Når du driver med retoriske taklinger i en offentlighet der du har majoriteten mot deg, synes jeg det er ganske underholdene. Det er deg mot røkla, du kan tillate deg mye. Men når samme metoder brukes på én enkelt medarbeider, som også er broren min, blir det ikke like lekkert.

Jeg er ikke spesielt nøytral her, men som forfatter og litteraturviter vet jeg ett og annet om tekst og tolkning.

Du har flere ganger hevdet at Endre sier NLMs ledere er «ansvarlig for en kultur som kan sammenlignes med Knutby», som du skrev på Facebook.

Jeg har nærlest teksten til Endre, og finner ingen direkte analogi mellom kulturen i Knutby og NLM, tvert imot sier han det er langt mellom dem.

Han snakker derimot om et «mønster», og mønsteret sammenfaller med Knutby på ett område, nemlig følgende: «De som stilte spørsmål ble utsatt for sanksjoner. Lederne utviklet en holdning som gjorde transparens og kritisk evaluering ikke bare unødvendig, men truende.»

Sitatet kan så vidt jeg ser oppsummeres i to enkle sjekkspørsmål: Virker kritikk truende på NLMs ledelse? Kan man stille spørsmål uten frykt for sanksjoner?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er svaret på disse spørsmålene som avgjør om sammenlikningen har noe for seg. Av motbøren du har møtt å dømme, virker det som generalforsamlinga i Dagen for mange ble en illustrasjon av at NLMs lederskap føler seg truet av kritikere, og sanksjonerer dem.

Likevel fortsetter du polemikken mot Endre, istedenfor å gjøre det som kanskje kunne dempa konflikten: tatt inn andres perspektiv.

For jeg har foreløpig ikke sett du eller generalsekretæren reelt anerkjenne noen av motpartens resonnementer. Istedenfor snakker du om «NLMs interesser» som en leder av en hvilken som helst bedrift, ikke den folkelige, frivillige misjonsorganisasjonen jeg vokste opp i.

La meg nevne ett eksempel til: I flere innlegg bruker du et sitat fra Endre der han forteller at han «kjenner ingen varslere som opplever å ha fått en god og etterrettelig behandling».

Men tidvis kutter du ut ordet «kjenner», og betydningen av setningen endrer seg da fra å være beskrivelse av en subjektiv erfaring til en objektiv stadfestelse.

På den måten raderer du bort hans opplevelse og viser oss det mange hevder er problemet: en NLM-ledelse som ikke lytter til det som faktisk sies.

I den større offentligheten gjør du gjerne, med rette, et stort poeng ut av at vi andre må tåle synspunkt som dine, ta dem på alvor, lytte til dem.

Men det virker ikke som den samme toleransen skal gjelde i din egen bakgård. Slik svekker du troverdigheten din begge steder, og det er leit, for det er et tap for norsk offentlighet.

Du og Endre har ulike roller i NLM, begge nødvendige. Jeg tenker at du som leder er forplikta til å ta inn og romme motperspektiver på en annen måte enn kritikerne. Bare slik kan et lederskap legitimere sin rolle.

Jeg derimot, har ingen annen rolle enn å være en bror i denne saken. Og, la meg legge til: jeg har ingenting imot at du også tenker på Endre som broren din. Akkurat som vi lærte på NLMs barneleirer.