Wisløffs skriftsyn og MF

I debatten om MF refereres det ofte til Carl Fredrik Wisløff. Inntrykket er at han sto for noe helt annet enn de andre i den «gamle» MF-generasjonen. Det er misvisende.

Da han ble kalt til MF i 1946 var det kjent hva han sto for både i lærerkollegiet og i de styrende organene. Han satte ikke sitt lys under en skjeppe. Han hadde stilt kritiske spørsmål til «den positive teologien» (representert ved f.eks. Odland, Hallesby og I. P. Seierstad) når det gjaldt skriftsynet.

Men de kalte ham likevel. De visste at han ville bli en ressurs for fakultetet med sin klare lutherske forankring og sin forkynnererfaring. Og han sto sammen med dem i synet på at Bibelen skal være overordnet autoritet for lære og liv i kirken – slik dette forutsettes i den lutherske bekjennelse.

Dette kom til offentlig uttrykk nesten med en gang han var ansatt. Ved MFs 40-årsjubileum holdt han et prinsipp-foredrag om sjelesorg og psykologi. Der markerte han blant annet meget tydelig at premissene for kristen sjelesorg må legges av Skriften. Sjelesorgen må nok være i dialog med samtiden og dens trender, men den avgjørende profil bestemmes av Skriftens lære, ikke av psykologien.

Det samme kom til uttrykk i et foredrag om forkynnelsens aktualitet. Den praktiske teologien må nok være i dialog med samtiden, mente han. Men hva som er aktuelt på prekestolen, bestemmes til syvende og sist av de problemstillingene Skriften reiser – og besvarer. Dette utdypet han i fagbøker, dette holdt han foredrag om, underviste om – og aktualiserte i dialog med andre som var engasjert i prekenlære.

At Skriften må leses historisk (åpenbaringshistorisk), og at vi ikke er bundet av ordningene i GT, var også et poeng han understreket offentlig, for eksempel i en debatt om kremasjon i 1951. Han bidro sterkt til at skjelningen mellom lov og evangelium, nøkkelen i frelseslæren, fikk en sentral plass i det teologiske arbeidet og i forkynnelsen. Derfor mislikte han begrepet fundamentalist som betegnelse på seg selv. Ledende folk i kirken og ved MF opplevde ham som en berikelse for institusjonen, jf. responsen på prekenlæren hans. Snart kastet han seg ut i en debatt om Kirkenes Verdensråd (1952).

Da ble samme sak tema igjen:

Skriften alene må være samtalegrunnlag i økumenikken. Det innebærer at de som samtaler, i utgangspunktet må la Guds ord være bestemmende i troens saker – og vise dette i praksis.

Hvis Bibelen og tradisjonen eller Bibelen og fornuften i realiteten sidestilles, mister teologien sin autoritet. Dette var aktualisering av dypt fundert MF-teologi, selv om ikke alle kolleger fulgte ham i konsekvensene. Under den såkalte Schjelderupstriden (1953–54) sto han og Hallesby sammen i møte med en fløy i kirken som avskrev fortapelsen eller svekket evighetsalvoret.

Sekulære aviser var meget aggressive. Men hele professorkollegiet støttet ham og Hallesby i selve hovedsaken. De delte deres teologiske utgangspunkt: Bibeltekster om Jesu oppdrag, om frelse og fortapelse, evig liv og evig død, avgjør saken. Dette er ikke biblisisme, men klassisk reformasjonsteologi. Bibeltekstene bestemmer helhetsforståelsen.

Også i striden om Jervells teologi i 1960-årene ble Wisløff i offentligheten betraktet som MFs røst utad, ikke minst i TV-debatter. Han argumenterte med Bibelens autoritet slik folk var vant til fra MF-hold. Trosbekjennelsens ord «unnfanget ved Den hellige ånd, født av jomfru Maria» er en del av det Jesus-bildet som apostlene har overgitt oss i NT. Det forplikter oss. Om dette sto MFs lærerkollegium sammen – på tvers av faggruppene.

At Wisløff fastholdt Bibelens ufeilbarhet også i spørsmål kollegene ikke mente angikk tro og liv, kunne dukke opp i debattene. For Wisløff var dette viktig nok. Men i de mange årene som styreleder for lagsbevegelsen, leder for kirkens liturgiske nemnd, redaktør av Luthersk Kirketidende og rektor/professor ved MF levde de lenge greit med denne uoverensstemmelsen. Det sa han uttrykkelig selv. Noen kolleger hadde etterhvert større problemer med Wisløffs kirkesyn.

I 1975 sa han opp ved MF. Han kunne ha fortsatt. Det er en komplisert historie. Men den kan ikke helt løses fra utviklingen ved fakultetet hva angår bibelsyn. Wisløff og Sverre Aalen skrev offentlig at yngre kolleger satte en dør på gløtt for en teologi med et annet syn på Bibelens autoritet. (VL 11.03; Dagen 25.03; 03.04. m.fl.st.) Det mente kollegene ikke.

Den debatten er tankevekkende og bør gjerne hentes fram igjen. Men det undrer meg at Oddvar Jensen ved NLA (i VL 15.08 d.å) ikke synes å innse at Henriksens og Sturla Stålsetts syn på forholdet Skriften og samtiden resulterer i en helt annen måte å drive teologi på enn den MF ble opprettet for å drive – og som Wisløff ofte sto fremst i rekken for å fremme.