Å utdanne fremtidens kristne ledere

Jeg lurer på om bedehusorganisasjonene og Frikirke-Norge i tilstrekkelig grad har tatt innover seg behovet for å klargjøre sitt eget bibelsyn på en overbevisende måte i en tid med høyt utdanningsnivå.

Mer enn noen gang før trengs det gjennomtenkte argumenter. Slagord kommer til kort. Unge kristne trenger å kunne forklare hvorfor de tenker som de gjør, ikke bare gjenta tillærte oppfatninger. Hvis dagens ledere tar for lett på denne oppgaven, kan konsekvensene bli svekket rekruttering og større teologiske sprik. Utfordringen med å arbeide teologisk må ikke bli overlatt til krefter som i praksis fungerer bibeloppløsende.

Bibelen er Guds ord, sier vi gjerne. Hva mener vi egentlig med det? Svaret på slike spørsmål avgjør hvilket bibelsyn vi har. Hvilket bibelsyn vi har, påvirker hvordan vi leser Bibelen. Dermed handler den pågående debatten til syvende og sist om hva vi kan vite om Gud.

Debatter om bibelsyn kan ved første øyekast fremstå som en øvelse for spesialister. Og det er ikke uforståelig. For en generasjon eller to siden ville nok det myndige lekfolket raskt ha nektet fagteologene noe slags monopol på å forvalte den rette forståelsen av Guds ord. I dag har lekfolket i stor grad overlatt granskningen til dem som lever av det. Det er på mange måter leit. Men bibelsyn er komplisert. Tekstene har blitt til over en lang tidsperiode, under ulike forhold, og de er skrevet i ulike sjangere. Derfor tar det tid å trenge inn i hva som faktisk er tekstenes budskap.

860 kommentarer

16. juni publiserte førsteamanuensis Atle Ottesen Søvik en artikkel med tittelen «Hvordan bør vi tolke Bibelen» på academia.edu. En forkortet versjon av artikkelen på Verdidebatt førte senere til hele 860 kommentarer.

Som en god akademiker hadde Søvik oppfordret til nettopp å komme med innspill som kunne være med på å gjøre artikkelen bedre. Mange deltok altså i debatten, og det utviklet seg særlig et ordskifte mellom Misjonssambandets informasjonsleder, den MF-utdannede teologenEspen Ottosen, og MF-lærerne Søvik og professorJan-Olav Henriksen.

Søviks opprinnelige artikkel var grundig gjennomarbeidet, og kan ikke imøtegås på en ordentlig måte uten et solid forarbeid. Espen Ottosen er en av dem som har prøvd på dette.

Noe av det debatten handler om, er i hvilken grad kunnskap og erfaring utenfor Bibelen kan og bør brukes til å belyse, og eventuelt korrigere, vår forståelse av selve bibeltekstene.

Det er ikke uvanlig at vi bruker kilder fra andre vitenskapsgrener for å få større innsikt i både tekstene og sammenhengen de ble til i. Mer utfordrende er det om man inntar en posisjon som den Henriksen har hatt lenge, og som Søvik nå ser ut til å også å nærmet seg ganske mye. Da vil man, litt enkelt sagt, kunne hevde at om bibeltekstene presenterer tanker eller holdninger som vi ikke kan finne dekning for i allmenne erfaringer eller allmenn kunnskap, trenger v i ikke forholde oss til dette som forpliktende lære for oss. Man trenger ikke være fagteolog for å se at en slik tolkningsnøkkel kan få temmelig store konsekvenser for hvordan vi leser og forstår Bibelen.

Vitenskapelig teologi

Søvik og Henriksen skrev på Verdidebatt 29. juli at Espen Ottosens bibelsyn ikke kan forankres i vitenskapelig teologi. Dagen før hadde Ottosen skrevet at «Så langt jeg kan forstå har klassisk kristen tenkning fastholdt at Bibelen er øverste autoritet i alle spørsmål som angår lære og liv. Dagens profilerte MF-teologer tenker imidlertid annerledes.» Kritikken er med andre ord ganske sterk begge veier.

Teologisk forskning er komplisert, og teologiens status som vitenskapelig disiplin har vært omstridt lenger enn de drøye 100 årene Menighetsfakultetet har eksistert. Et av de aller mest grunnleggende kjennetegnene ved akademisk arbeid er kravet til etterrettelighet. Det betyr blant annet at enhver i prinsippet skal kunne undersøke holdbarheten i påstander som blir fremmet. Dette grunnkriteriet er verdifullt også for teologisk debatt. Men når teologiens fremste hensikt er å kunnskap om hvem Gud er, sier det seg selv at kravene til etterprøvbarhet er vanskelige å imøtekomme fullt ut. Samtidig er det en kjensgjerning at all forskning baserer seg på forutsetninger, og det å forutsette at Gud ikke finnes er ikke noe mer vitenskapelig redelig enn å forutsette at han finnes. Ingen av påstandene kan bevises på en vitenskapelig måte.

Oppriktige motiver

Det finnes nok teologiske forskere som ønsker å undergrave Bibelens autoritet. Men vi skal være varsomme med å tillegge de aktuelle MF-teologene slike motiver. Det er mer nærliggende å anta at dette er oppriktig sannhetssøkende mennesker som arbeider iherdig for å komme til rette med det de leser i Bibelen. Atle Ottesen Søvik er for eksempel slett ikke fremmed for det lavkirkelige lekfolkets bibelsyn i sine ulike varianter. Og det er ikke noe ukjent forhold at en del av de tankene som har blitt formidlet rundt i landets bedehus og frikirker, ikke har tålt å bli gått etter i sømmene. Hvis man oppdager at det bibelsynet man hadde faktisk mangler dekning i Bibelen, er det ikke unaturlig at man har behov for å komme til rette med hva Guds ord er og sier.

Imidlertid står vi i Norge i fare for å tenke at den dominerende retningen påMenighetsfakultetet er den eneste gjeldende. Vi er et lite land med relativt få og i hovedsak små fagteologiske miljøer. Premissleverandørene er i stor grad de samme. Den nokså markante utviklingen på MF de siste drøye ti årene sprer seg derfor raskt. Og man kan få et inntrykk av at den tenkningen som Henriksen og Søvik forfekter, er den eneste redelige. Slik er det selvsagt ikke. Men fortsatt må vi antakelig ut av Norge for å finne tilstrekkelig tunge fagmiljøer hvor man arbeider systematisk og grundig etter andre tolkningsnøkler.

Det ligger i selve navnet Menighetsfakultetet at dette skulle være menighetenes utdanningsinstitusjon. Helt fra starten ble denne identiteten en kime til kritikk fra akademisk hold. Man fryktet at det nye fakultetet ikke ville gi tilstrekkelig rom for at forskere noen ganger kommer frem til svar som bryter med den etablerte forståelsen. Menighetsfakultetet har aldri akseptert denne kritikken. De senere årene har de nettopp rendyrket sin rolle som akademisk institusjon. Dermed kunne MF-rektor Vidar Haanes på Dagsnytt Atten torsdag for knappe to uker siden si at «Bibelen er en kilde og en autoritet til tro og liv, men sannheten er det øverste for oss.»

Sitt eget bibelsyn

Så lenge Menighetsfakultetet beveger seg noenlunde i takt med Den norske kirke, vil MF mest sannsynlig kunne opprettholde sin status som hovedleverandør av prester og andre kirkelige medarbeidere. For frikirkenes og organisasjonenes del er det på høy tid å tenke grundig gjennom hvordan de vil presentere sitt eget bibelsyn, og hvor de ønsker at fremtidens ledere skal utdannes.

Det er all grunn til å legge vekt på sammensmeltningen av tro og tanke, av teologisk refleksjon og åndelig fordypning. Gud er større enn vår tanke kan gripe. Samtidig bør det ikke være noe alternativ å gi opp den akademiske teologien. Det vil kirken tape på.