Jan-Olav Henriksen og kirkens lære

Jeg har også mine spørsmål og innvendinger til ting Henriksen har skrevet. Men å påstå at han er en teolog
 som lærer i strid med kirkens bekjennelse, slik Teigen påstår, kan jeg ikke se at det er noe grunnlag for.

Førsteamanuensis Arne Helge Teigen ved Fjellhaug Internasjonale Høgskolekommer i Dagen 19.08 med et grovt angrep på professor Jan-Olav Henriksen, der han hevder at Henriksen lærer i strid med kirkens bekjennelse. Jeg finner dette angrepet høyst urimelig.

Les også:MF og bekjennelsen til Jesus Kristus

Når Teigen har brukt tid på å lese Henriksens skrifter, er det tydeligvis ikke for å la seg utfordre av Henriksens resonnementer og engasjere seg i en faglig debatt, men for å finne sitater som strider med en læremessig fasit han selv sitter med. Risikoen med en slik teknikk er imidlertid at man kan komme til å mistolke, noe jeg mener det ikke er vanskelig å påvise at Teigen gjør hvis en slår opp de stedene han henviser til.

Når Henriksen siterer feministteologen Rita Brocks utsagn om at forestillingen om at Jesu død var Faderens vilje, er det ikke for å slutte seg til den, men for å si at kritikken gjør inntrykk og må tas hensyn til, blant annet slik at man ikke glorifiserer Jesu lidelse (Jesus: Gave og begjær s. 104–106). Å si at man må ta hensyn til kritikk, er noe annet enn at man slutter seg til den.

Når Henriksen i bokenGud – fortrolig og fremmed hevder at Bibelen ikke er «Guds ord talt direkte til menneskene», er poenget at den ikke er et diktat fra Gud, der hvert ord har den samme betydning. Han fastholder samtidig at Gud står bak Bibelen, at den er inspirert av Gud og at den gir kunnskap om ham (s. 129–30).

Les flereartikler og debattinnlegg om Menighetsfakultetets utvikling

Henriksens omfattende teologiske forfatterskap preges av en vilje til å gjøre kristen tro gjeldende i dialog med utfordringer i samtiden. Jeg oppfatter ham i alt dette som sentralt bibelsk og kirkelig forankret. Når man ikke bare nøyer seg med å gjenta tradisjonelle formuleringer, men søker å tolke troen inn i nye sammenhenger, risikerer man naturligvis å formulere seg på måter som kan misforstås, eller som man i ettertid må erkjenne ikke var heldige. Jeg har også mine spørsmål og innvendinger til ting Henriksen har skrevet. Men å påstå at han er en teolog som lærer i strid med kirkens bekjennelse, slik Teigen påstår, kan jeg ikke se at det er noe grunnlag for.

At en teologi som vil tolke troen inn i sin tid, alltid pådrar seg en viss en risiko, er Ole Hallesby et eksempel på. For å komme tidens psykologiske menneskeforståelse i møte sluttet han seg til den såkalte kenoseteologien, som mente at Jesus under sitt jordeliv hadde lagt av seg alle sine guddommelige egenskaper. For dette ble Hallesby senere angrepet av Olav Valen-Sendstad med beskyldning om å være en moderne arianer (i bokenOrdet som aldri kan dø fra 1949).

Selv om Valen-Sendstad hadde gode poenger i sin kritikk, berettiget ikke det noe kjetterstempel. Det synes jeg heller ikke Teigen har dokumentert at det er grunn til å tildele Henriksen.