Trosheltene

Har du noen gang stått ansikt til ansikt med troshelter; gudfryktige mennesker som etterlot seg et sterkt eksempel?

Trosheltene kommer til syne i bibelske beretninger. Du finner dem også i vår tid. Selv har jeg møtt mange av dem, både her hjemme og ute i den store verden. Heltestatusen skyldtes verken deres veltalenhet, utdannelse, skjønnhet eller prektighet. Det handlet først og fremst om samklangen mellom liv og lære og evnen til å tåle troens omkostninger.

Som ung misjonær møtte jeg etiopiske grasrotkristne som i tidlige år hadde gitt sitt liv til Jesus og som måtte betale en høy pris. Vold, intriger, utfrysning fra naboer og utestengelse fra familien, var ikke uvanlig. I kommunisttiden – førti år senere – var det nye prøvelser. Mange opplevde frihetsberøvelse, arrestasjoner, fengslinger eller tortur for sin tros skyld. Det gjør inntrykk når slike begeistret forteller om «hvilken venn de har i Jesus».

Som generalsekretær i Stefanusalliansen har jeg også møtt andre troshelter. Kirkeledere i land som Irak, Egypt, Nord-Korea, Myanmar, Kirgisistan og Vietnam har satt spor hos meg. Jeg glemmer ikke den vietnamiske pastoren som hadde hatt mange og til dels lange fengselsopphold. Nå stod kofferten pakket hjemme. Forrige gang han skulle i fengsel rakk han ikke å forberede seg og ta med de nødvendige eiendeler... Jesus forutsa at disippelskap ville koste: «Husk hva jeg sa til dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere» (Joh 15,20).

Dette betyr verken at vi skal søke oppsøke unødige lidelser eller at vi skal la være å tale de forfulgtes sak. Det betyr derimot at dersom vi er sanne disipler må vi være beredt til å ta vårt kors opp og følge vår Herre i tykt og tynt.

Som nordmenn har vi grunn til å takke både for trosfriheten og for at vi slipper fengsling og større lidelser for vår tros skyld. Men er alt sagt med dette? Hender det at vi unndrar oss lidelse – for vår lunkenhets skyld? Hender det at vi går på akkord med vår overbevisning ved å sidestille ulike syn i stadig flere spørsmål? Har vi gitt etter for en type religionspluralisme som også i kjernespørsmål proklamerer at det som er «sant for meg» slett ikke behøver å være «sant for deg»? Vi lever i en tid hvor det kjempes intenst om å ha monopol på «in-ordene» raushet, åpenhet og inklusivitet.

Dette kan by på utfordringer. Særlig hvis populismen blir enerådende. Saltet kan fort miste sin kraft. Jovisst er det viktig å skape arenaer hvor folk føler seg hjemme, men den kristne kirkes suksess måles ikke på medlemstall. Den kristne kirke skal først og fremst bidra til å lede mennesker til kristen tro. Kirken skal også være stedet hvor vår tanke, tale og handling møter motstand eller utfordres, og sist, men ikke minst, stedet hvor troen og avhengigheten av Kristus vokser. Norsk kristenliv trenger flere troshelter. La oss heie dem fram.