«Når dere ber, skal dere si»
Den bønnen Jesus lærte sine disipler, er uten tvil den mest kjente og brukte bønn i verden. Den kalles Herrens bønn, i norsk sammenheng kanskje oftest Fadervår i ett ord med stor eller liten f.
Det er lett å finne eksempler på at ordet fadervår har vært levende på mange områder. Vender vi oss til det aktive kristenfolket og sirklene rundt det, har det ikke bare vært et ord, men en integrert del av det å leve troens liv. Det var viktig i det private andaktsliv, en selvfølge i gudstjenesten (og er det i liturgiske kirker – men hva med frikirkeligheten?), den opplagte avsluttende fellesbønn på mange møter, i alle fall på alle bønnemøter.
Slik er det neppe i dag. Det er lett å finne grunner til det for oss som lever i et sekularisert samfunn. En faktor, tror jeg, er det som ellers er et gode: Vi er velsignet med en rekke bibeloversettelser. Siden den mest brukte begynner bønnen med «Vår Far», vil vel ordet fadervår etter hvert forsvinne? Viktigere er det i praksis at mens vi for noen år siden oftest holdt oss til én versjon som alle kunne, er både møteledere og deltakere høyst usikre, og det som skulle være samstemt bønn, blir en lett forvirret opplevelse.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
(Det er fristende å foreslå hvilken versjon som skulle være felleskristen norm. Men jeg er ikke klar for den fighten akkurat nå.)
Har vi forsømt denne bønnen, er der all grunn til å vende om. Hvis Jesus sier at «slik skal dere da be» (Matt 6,9) eller «når dere ber, skal dere si» (Luk 11,2), kan vi ikke være likegyldige. Oversetterne sier om Matteus-versjonen at bønnen fremstår som «et eksempel på hvordan man skal be naturlig og enkelt, ikke som en uforanderlig formel». Den er brukt som et forbilde og et startpunkt, ikke noe som en bare ramser opp.
Men om Lukas-versjonen sies det at den direkte oversettelse vil være: «Når dere ber, resiter dette». Jesus knytter til den jødiske bønnetradisjonen med memorerte bønner som resiteres. Kirken har alltid resitert Herrens bønn, skriver Scot McKnight, og viser til de historiske kirkene og reformatorenes understrekning av slik bruk. Det er først i det 20. århundre grupper av kristne flyttet all vekt til den uformelle bruken.
Kanskje vi trenger en fornyelse både av Matteus-versjonen og Lukas-versjonen? Begge er jo Jesus-versjoner. Vi skal få be med egne ord og med ordene Jesus ga oss! Begge deler kan være bønn etter Guds vilje. Men den siste delen er alltid det.
