Spørsmålet om abort slo ned i magen min som en knyttneve

Når vi som samfunn og enkeltpersoner opptrer som Gud og tar skjeen i egen hånd, tenker jeg at det må gå galt.

For noen år siden delte jeg min historie i en sammenheng for å gi håp, men om du tror du gjenkjenner meg, ber jeg deg respektere mitt ønske om anonymitet med tanke på det presset man kan bli utsatt for om man går ut offentlig med en dypt personlig sak. Jeg trenger også å skjerme min sønn, meg selv og min familie.

Jeg vil også beskytte meg fra kvinner som mener at foster kun er en del av kvinnens kropp, og som i tillegg vil nekte leger reservasjonsrett, for å følge sin overbevisning og samvittighet.

Vi nærmer oss et samfunn, som har mistet vår sjel når etikken og sakens kjerne i abortdebatten blir kastet over bord; nemlig barnets rettssikkerhet. Derfor skriver jeg, derfor klarer jeg ikke å la være.

Jeg er en av de som mener at et foster har et rettsvern fra unnfangelsen. Om det handler om fare for liv og helse, må man selvfølgelig ha mulighet til å gjøre en god faglig vurdering, både for mor og barn.

Jeg har kjent smerten selv på kroppen over å bli uønsket gravid.

Da jeg var begynnelsen av 20-årene ble jeg ulykksalig gravid, og bestilte en legetime. Legens første respons da jeg fortalte jeg var gravid, var: skal du ta abort?

La oss dvele ved dette spørsmålet. Hva skjer med en kvinne, som føler seg alene, overveldet, kvalm og uvel og må ta stilling til et slikt spørsmål?

Er ikke spørsmålet i seg selv et overgrep når man ikke selv har brakt temaet inn på banen? Og får man egentlig et valg man aldri skulle hatt?

Setter Norske myndigheter kvinner og familier i en sårbar og håpløs situasjon ved at vi har denne muligheten?

Videre har jeg hørt historier om kvinner som opplever et utidig press fra helsevesenet og familie rundt når deres barn ikke er friskt, og får en anbefaling om å ta abort.

I kjølvannet av aborter, sliter mange kvinner i dag med depresjoner, skyld, sorg og flere ramler ut av jobb, da de ikke kan glemme det barnet de valgte bort. En undersøkelse viste at alle kvinnene fikk angst og depresjon i ettertid.

Spørsmålet om jeg skulle ta abort slo ned i magen min som en knyttneve. Jeg som tidligere aldri hadde tenkt tanken på at det var en mulighet, forstod at kvinner tok det valget.

I flere dager dvelte jeg ved tanken på å gjøre det, men jeg hadde en så sterk ryggmargsrefleks på at dette var et liv, og valgte å legge tanken til side. Ikke mange dager etter drømte jeg om et barn i magen.

I drømmen så jeg en gutt, og det var lenge før jeg kunne se han på ultralyd.

Omstendighetene for min graviditet og unnfangelse fra min tidligere kjæreste kunne jeg ha anmeldt, og det var ingenting vakkert ved det; tvert imot. Det skulle få store konsekvenser for meg, og det måtte jeg ha bearbeidet uansett hva jeg hadde valgt.

Likevel fikk jeg en dyp fornemmelse av at dette var et liv som jeg ikke hadde et mandat til å røre. I ettertid er jeg glad for at jeg lyttet til den stemmen.

Når vi som samfunn fjerner liv, går vi ikke bare glipp av gleder som barnet kunne gitt oss, men også ressurser som skulle ha blitt tilført vårt samfunn.

Vi bærer også med oss et ansvar for at disse barna aldri blir født. Da hjelper det ikke at Erna Solberg kommer i ettertid og sier at Norge mangler barn. Vi har i mange år legitimert å ta livet av våre egne barn og vi kan ikke bortforklare det.

I Norge har enkelte fugleegg større rettsvern enn barnet i mors liv, som ikke har noe rettsvern før uke 12, og nå står det også i fare.

I debattene omtaler kvinner en abort som kvinnens kropp, men hvor er barnets rett til liv, og hvor er faren inn i bilde?

Når et samfunn legitimerer valg som tilfredsstiller vårt ego, vår individualisme og komfortsone, tror jeg vi mister noe verdifullt på veien.

Narsissismen råder på mange fronter, og mange unge leter etter svar hos mennesker som setter seg selv i sentrum i et postmoderne samfunn, hvor alt er relativt. Vi er i ferd med å bli et sjelløst samfunn og veldig fattig.

Likevel forundrer vi oss over at depresjon, psykiske lidelser og rusmisbruk øker, også for våre unge. Hva er galt med Norge; verdens rikeste land?

Jeg tror vi trenger å finne vår plass i en sammenheng, og vi trenger å ta vare på de minste i vårt samfunn, det være seg ufødte barn, barn med downs syndrom, psykisk syke, rusavhengige og eldre.

Vi trenger å verne om liv og vise omsorg; ja, alt liv. Det er meningsbærende, og det må vi lære neste generasjon.

At vi er en del av noe større enn oss selv og bety noe for andre, og ikke bare hva som gagner oss selv, tror jeg kan forebygge ensomhet og psykisk lidelse.

Abortloven ble stemt frem i 1978 med bare en stemme overvekt. Selv om kvinner forsøker å argumentere for at det kun er en celleklump, viser all forskning og kunnskap at det er tidlig et lite menneske, og hjerte hos et foster slår allerede i uke 3.

Når vi som samfunn og enkeltpersoner opptrer som Gud og tar skjeen i egen hånd, tenker jeg at det må gå galt. I kjølvannet finnes mange kvinner som sliter med angst og depresjoner.

Vi mangler også varme hender til eldrebølgen som snart skyller over landet vårt. Og vi mangler flere hundre tusen barn som aldri fikk livets rett til tross for et hjerte som banket.

Jeg valgte å bære frem sønnen min, som til tross for år med smerte og bearbeidelse, er han i dag min største glede. Han har fullført høyere utdannelse ved universitetet, og jobber med barna som trenger tettest oppfølging.

Slik har han ikke bare blitt en glede for meg og vår familie, men også for de trenger å bli sett; de sårbare barna. Dette hadde Norge gått glipp av om jeg hadde respondert på legens spørsmål.

Vår frie vilje, som skulle være et gode, har blitt den største trussel for neste generasjon og skaper mørke ringer i vannet. Vi har alle en sjel og miste eller vinne, som enkeltpersoner og som nasjon.

Hva gjorde vi med våre aller minste? Det er det som blir stående til syvende og sist.