Nybrottsarbeid om kirkens forhold til jødene i Tyskland

KRONIKK

Til forskjell fra de tause «allierte statsledere» som satt i trygghet i London, befant Pius seg i det fascistisk-nazistiske maktområde.

26/5 hadde biskop emeritus Ole Christian Kvarme omtale i Dagen av Mette Nygårds nylig utkomne bok «Vendepunktet. Den katolske kirkes forhold til jødene før og etter Det annet Vatikankonsil» (1962-65).

Som historiker med mellomkrigstiden som spesialfelt, vil jeg knytte noen kommentarer til bokens del II «Holocaust» og en av Kvarmes kommentarer.

Forholdet til jødene

Bokens tema er den katolske kirkens forhold til jødene, og dens hovedbudskap er at det først med det andre Vatikankonsil 1962-65 kom til et avgjørende oppgjør med jødefiendtlighet i Vatikanet. Med «kirken» ser det ut til at Nygård mener Vatikanet og høygeistligheten. Imidlertid bør vel også lavgeistlighet og legfolket inkluderes i begrepet.

Bokens del II er, som rimelig kan være, helt dominert av forholdene i Tyskland. Da hadde det vært på sin plass å vie større oppmerksomhet mot det trofaste katolske legfolk (det vil si ca. halvparten av landets katolikker), og dets politiske organisering, Deutsche Zentrumspartei, av Nygård kalt Senterpartiet.

Ikke-nazistiske partier

På side 128 nevner Nygård «det liberale Senterpartiet (...) det mest katolsk-vennlige politiske partiet i Tyskland», og lar det være med det.

Ja, partiet, en direkte forløper for dagens CDU, var så visst både politisk liberalt eller sosialliberalt, og det mest katolsk-vennlige partiet i landet, men hun burde vel fått frem at det helt siden dannelsen i 1870 og den påfølgende forbitrede «Kulturkampen» hadde vært et særegent, symbiotisk parti for den vatikantro ghetto «Zentrumsturm», og hele tiden siden hadde hatt et intimt forhold til geistligheten og med et velgerfolk som besto av mer enn 99 prosent katolikker.

Ikke minst var det også det eneste av landets andre ca. 35 ikke-nazistiske partier i mellomkrigstiden som hadde et velgerfolk som viste seg fullstendig resistent mot den nazistiske propaganda.

Jødiske interesser

Med henhold til bokens tema burde hun også fått frem at partiet var blant de fremste forsvarere av jødiske interesser, noe som førte til et merkbart tilsig av jødiske velgere i 1930-årene.

Å overse den markante kulturelle kontrasten mellom konfesjonene i Tyskland i kriseårene er en svakhet ved boken.

Partiet samarbeidet da også med flere jødiske organisasjoner for å forhindre nazisuksess. Konrad Adenauer og andre katolske politikere var med i organisasjonen «Hjelp jødene hjem».

Den antirasistiske katolske kultur kom til å stå i grell kontrast til den utpreget rasistiske kulturen i det vesle protestantiskkristelige partiet «Kristeligsosial Folketjenste» og i konfesjonen for øvrig.

Å overse den markante kulturelle kontrasten mellom konfesjonene i Tyskland i kriseårene er en svakhet ved boken.

Ytre seg politisk

Ved omtalen av Nürnberglovene (side 140-142) nevner ikke Nygård noe om kirkelig reaksjon mot disse, noe Kvarme fester seg ved, og Dagen følger opp med å utheve Kvarmes uttalelse i en ingress:

«Fra øverste hold i den katolske kirke kom det ingen protester mot raselovene i 1935».

I samsvar med Rikskonkordatet av 1933 hadde biskopene, for å kunne redde kirken, måttet frasi seg alle rettigheter til å kunne ytre seg politisk.

En eventuell negativ uttalelse fra dem ville dermed høyst sannsynlig ha ført til arrestasjon av samtlige og stenging av kirkene.

Regimets forhold til konkordatet, derimot, var, som Nygård skriver: «Tre år etter konkordatet med Vatikanet var blitt undertegnet, hadde Hitler-regjeringen brutt alle paragrafer i avtalen.»

Toregimentslære

Den protestantiske kirke hadde ikke inngått noe konkordat, da den altoverveiende del av kirkens geistlighet og legfolk oppfattet nazistene som kirkevennlige, og kirken var dermed fri til å uttale seg om raselovene.

Både på grunn av den dominerende rasismen innen konfesjonen, inklusive Bekjennelseskirken, men også på grunn av Dietrich Bonhoeffers følgende utlegging av Luthers to-regimenstslære, var imidlertid en uttalelse fra denne kirken slett ikke å forvente:

«utvilsomt er det ikke opp til den reformatoriske kirke å lese leksen for staten i dens spesifikt politiske handlinger. Den skal verken lovprise eller klandre statlige lover, men heller gi sin tilslutning til staten som den som opprettholder Guds orden i den gudløse verden.

Kirken skal anerkjenne statens oppgave til å opprettholde orden – hva enten denne orden ut fra humanitært synspunkt er god eller ond (...). Den statlige handling forblir fri fra kirkelige inngrep. (...) Historien blir ikke skapt av kirken, men av staten.»

Pave Pius XII

Naturligvis befatter Nygård seg også med verdens mest utbredte og seiglivede konspirasjonsteori, myten som selv de mest iherdige motstandere av konspirasjonsteorier generelt holder for «god fisk»: konspirasjonen mellom naziregimet og «Hitlers pave», Pius XII.

Teoriens utgangspunkt skal være pavens «taushet» under jødedeportasjoner høsten 1942.

Her får Nygård på en kort og grei måte på side 146-147 gitt én – av mange – forklaringer på hvorfor den ulykksalige Pius ikke nevnte ordet «jøde» i sin julepreken i 1942, men nøyde seg med å bruke ordene «nasjonalitet eller rase».

Det er bra at hun kontrasterer pavens «taushet» med reaksjonen fra de allierte statslederne: «Allierte statsledere som var like velinformert som paven (...), uttalte seg ikke om saken i det hele tatt.

Første juledag 1942 skrev The New York Times i sin leder: «Pius XIIs stemme er en stemme som roper ut i et helt kontinents taushet (...) Han er omtrent den eneste statsleder på det europeiske kontinent som våger å heve stemmen i det hele tatt.»

«På vegne av jødene»

Nygård forteller videre at også Gestapo hadde forstått hva som lå bak ordene «nasjonalitet eller rase», og siterer denne institusjonens reaksjon slik: «på en måte man aldri har opplevd tidligere (...) har paven slått hånden av den nasjonalsosialistiske nye europeiske orden (nazismen).

Sant nok viser ikke paven til nasjonalsosialistene i Tyskland ved navn, men hans tale er et langt angrep på alt vi står for. Her taler han tydeligvis på vegne av jødene.»

Det fantes imidlertid en annen geistlig, erkebiskopen av Utrecht, som var mer direkte.

Da han, i motsetning til de tause protestantiske kirkelederne, protesterte mot deportasjonene, ble tyskerne så rasende at de forserte deportasjonene av de katolske konvertittene, blant andre Edith Stein (omtalt på side 126-128), mens de protestantiske konvertittene fikk bli ennå en stund og dermed en viss mulighet til å gjemme seg vekk.

I maktområdet

Det finnes en rekke andre årsaker til at paven ikke brukte «sterkere lut» i forbindelse med deportasjonene. Her skal jeg nøye meg med bare én av dem.

Til forskjell fra de tause «allierte statsledere» som satt i trygghet i London, befant Pius seg i det fascistisk-nazistiske maktområde.

Om han kjente til Himmlers plan om å henge ham offentlig når krigen var over, vites ikke, men Sveitsergarden ville nok ikke vært til mye hjelp hvis Himmler, med sitt SS, etter avsettelsen av Mussolini i 1943 allerede da hadde gjort alvor av sin plan.

Revidert utgave

Mette Nygård har gjort et interessant nybrottsarbeid. Trist at hun har gått bort. Jeg hadde sett frem til en revidert utgave av boken.

Den burde gå dypere inn i problematikken omkring kulturforskjellene mellom katolsk og protestantisk forhold til jødene i Tyskland og forutsetninger for uttalelser under Det tredje riket.