MF og bekjennelsen til Jesus Kristus

Fra MFs side bør man forstå og akseptere at den situasjonen som har oppstått, handler om mye mer enn forholdet til fagteologi, skriver Arne Helge Teigen.

I anledning MF-debatten advarer professor Harald Hegstad mot å avskrive fagteologien. Jeg kan forstå hans anliggende, men mener samtidig at det her antydes en situasjonsbeskrivelse som kan skape et noe skjevt bilde av sakens realiteter. Utviklingen ved MF handler ikke bare om vitenskapelige metoder, bibelsyn og etikk, men også om helt sentrale temaer i den kristne tro.

For et par år siden skrev jeg om dette i Dagen. Jeg påpekte da at en av professorene ved MF, nok en gang Jan-Olav Henriksen, avviser læren om Jesus stedfortredende soningsdød. Gud krever ikke offer eller stedfortredende straffelidelse for å tilgi synd, skriver Henriksen i boken «Desire, Gift and Recognition» (2009).

Les også: Utviklingen i fagteologien og mitt farvel med MF

I boken «Jesus – gave og begjær» (2008) gir han sin tilslutning til feministteologen Rita Nakashimas Brocks og skriver følgende: «forestillingen om at Jesu død var Faderens vilje, kan sammenlignes med hva som skjer i barnemishandling» (104).

Henriksens akademiske rett til å forske og fremme sin alternative lære om frelsen, forankres trygt i MFs prinsipielle linje. De ansatte innrømmes full forskningsfrihet, og det betyr at de ikke er forpliktet i forhold til bekjennelse.

Etter hva jeg kan se, betyr dette i praksis at man også kan lære i strid med kirkens bekjennelse. Når Henriksen aviser læren om at Gud lot sin Sønn Jesus Kristus bære den evige straff for menneskenes synder, kommer han selvsagt i konflikt med den Augsburgske bekjennelse.

Her leser vi nemlig følgende: Jesus «har lidd, er korsfestet, død og begravet, for at han skulle forlike Faderen med oss og være et offer, ikke bare for arveskylden, men også for alle menneskenes gjerningssynder».

Les også: Bruker MF som skrekkeksempel

Fra MFs side bør man forstå og akseptere at den situasjonen som har oppstått, handler om mye mer enn forholdet til fagteologi. Teologiske standpunkter som bryter med bekjennelsen, anerkjennes ikke av de som fortsatt har en tro og overbevisning som er i samsvar med Bibel og bekjennelse. Debatten om bibelsyn og vitenskapelighet har ellers vært noe forvirrende.

Det henvises blant annet til MFs gamle dogmatikere Leiv Aalen og Ole Hallesby. Det er rett som enkelte skriver, at ingen av disse trodde på en ufeilbarlig Bibel. Begge åpnet som kjent for såkalte historisk kritiske metoder, og Leiv Aalen gikk på dette punkt atskillig lenger enn Hallesby.

En sak som ofte forties når dette påpekes, er at særlig Leiv Aalen opererte med en grense for anvendelsen av den historisk kritiske metode. Hensikten var å beskytte kirkens lære overfor bibelkritikken.

Bibelens hovedinnhold kan føyes inn i et helhetlig og sammenhengende læresystem, som er sentrert om Jesus Kristus, mente Aalen. Dette hører med til det såkalte «kristusvitnesbyrdet», hevdet han, og dette kan ikke anfektes av bibelkritikken. «Kristusvitnesbyrdet» kommet til uttrykk i kirkens bekjennelse, mente Aalen videre.

Bekjennelsen må derfor være en normerende instans for alle kristne. Aalen mente likevel ikke at bekjennelsen er hevet over kritikk. Den må alltid overprøves på Bibelens kristusvitnesbyrd.

Les også: Seksjons leder har sagt opp ved MF

Her er det på plass å nevne en enda mer avgjørende forutsetning både i Hallesby og Aalen teologi, nemlig deres tro på at Bibelen meddeler en verbal åpenbaring av Gud. Guds åpenbaring består ikke bare i handlinger. Den består også i ord fra Gud. Fordi de to professorene trodde på en ordåpenbaring kunne de også fastholde Bibelen som en overordnet instans for teologien. I nyere teologi har man inntatt standpunkter som gjør at det blir umulig å anse Bibelen som ordåpenbaring.

Det avvises nemlig at åpenbaringen består i ord fra Gud. Henriksen er en av dem som har sagt dette tydeligst. Det må være meg tillat, både å sitere det han skriver, og å hevde at både Aalen og Hallesby rammes temmelig hårdt av følgende uttalelse: «En fundamentalistisk posisjon tar – i en eller annen form for gitt at det som står i Bibelen, er Guds ord talt direkte til menneskene» (Gud – fortrolig og fremmed. Ettertanker, side 129f).

La oss gripe fatt i det siste ordet i boktittelen og nettopp tenke etter. Hva betyr det, dersom Gud ikkje har talt? Dersom man forutsetter at Gud er taus, har man avskåret seg selv fra å forholde seg til Bibelen som Guds ordåpenbaring.

Grunnlaget for kirkens bekjennelse faller da bort, og det blir umulig å tale om Bibelen som den overordnede norm for tro og lære. La oss deretter lese Hebreerbrevet kapittel 1.1 ff. Og glede oss over at Gud virkelig har talt om sin Sønn Jesus Kristus. Måtte ingen ta denne gleden fra oss som tror.