BARNEDÅP: Det som gjør barnedåpen så vanskelig for meg, er både tidspunktet den finner sted på i et menneskes liv, og at dåpen blir presentert som om den har frelsende virkning for barnet, skriver Ola Liland. Her fra barnedåp i Byåsen kirke, Trondheim, i 2016. Foto: Gorm Kallestad / NTB

Lokkes til å døpe barn

Jarle Kallestad velger ordet lokke i sin artikkel om reklamefilmen som Den norske kirke nylig har produsert for å øke antall døpte barn:

«Denne filmen skal lokke kinogjengere til å døpe barna sine» (Se Dagen 08.10.2021).

Les også
Denne filmen skal lokke kinogjengere til å døpe barna sine

Av familie er jeg blandingsbarn fra baptister og lutheranere. Som ung bekjente jeg min tro på Kristus, og ble døpt. I 40 år har jeg vært pastor i norske baptistmenigheter.

Det var apostelen Paulus som overbeviste meg om dåpens kristne innhold og måten den ble utført på.

Å lage en film for å lokke foreldre til å døpe barna virker fremmed i den form som Kallestad skriver om:

«Filmen varer i 35 sekunder og begynner med at Ulrik forteller at dåp er veldig enkelt: Du trenger vann. Ikke mye vann, men vann. Ikke saltvann, ikke såpevann, ikke noe tilsettinger, men helt reint vann. Er du med? Du trenger bare en håndfull. Det er nok. Så er du døpt.»

Jeg har vært noen ganger i barnedåp og legger godviljen til for å finne noe positivt som gjenskaper innholdet slik vi finner om dåpen i den første kristne menigheten.

Jeg klarer ikke å se at dåp av barn, i hensikten å gjøre dem til Guds barn, finnes noen steder i Guds ord.

Kanskje kan jeg si at prestens bønn for barnet er en form for velsignelse? Og det kan være et oppriktig ønske fra foreldrene å legge barnet i Guds hånd? Men begge deler er jo noe alle kristne gjør for barna sine – uten tre håndfuller vann.

Det som gjør barnedåpen så vanskelig for meg, er både tidspunktet den finner sted på i et menneskes liv, og at dåpen blir presentert som om den har frelsende virkning for barnet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Jeg klarer ikke å se at dåp av barn, i hensikten å gjøre dem til Guds barn, finnes noen steder i Guds ord.

For en tid siden var jeg til stede da et av barna i familien ble døpt. I selskapet fikk jeg spørsmålet: «Hva mente presten med det hun sa? Hva var jenta mi før hun ble døpt?»

Han siktet til følgende i dåpsritualet: I dåpen tar Gud imot oss og forener oss med den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus.

For en baptist er det selve gudsbildet, Guds kjærlighet til sitt skapte barn, som blir gjort om til en truende skikkelse som krever dåpshandling for at barna skal forenes med Jesus.

Nylig var jeg til stede i en konfirmasjon. Presten var konsekvent i å starte den personlige forbønnen for hver konfirmant med å si: «I dåpen tar Gud imot oss og forener oss med den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus.»

Det var liksom ingen ting før dåpen. Som om ungdommen ikke hadde noen ordentlig verdi og personlighet før dåpen koplet livet til Gud?

Som baptist – og med samme syn som i jødisk tro – er barnet en Guds gave – skapt og kjent: «Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, før du ble født, helliget jeg deg.»