TO VEIER: Er det to veier til evigheten, en for jøder og en for oss andre, hva da med de messianske jøder som har funnet fred i ham, spør Øystein Johnson. Foto: Gorm Kallestad/NTB

Kristusfolket gjennom årtusenene

Dag Øyvind Juliussen peker i Dagen 6.9.21 greit på syndefallet og Guds frelsesplan, men skriver:

Les også
Mangler teologi med substans om Israel

«I denne frelsesplanen virker Gud gjennom to hovedaktører (...), nemlig 'Israel og kirken' (som) eksisterer gjennom to ulike pakter, vi hører sammen, men oppdraget (…) er forskjellig. Den store hensikten med oss begge er å bringe høsten (menneskene) inn for evigheten. (…) (men) kirkens historie vært preget av at vi (…) har … (gått feil) i forståelsen av det jødiske folkets kall og utvelgelse, (…) erkjent Guds pakt med dette folket fram til Jesu død, (men ment) at kirken erstattet det jødiske folkets rolle i Guds plan».

Om det er slik at «Israel og kirken eksisterer gjennom to ulike pakter», hvor skal man da plassere de messianske jødene? I kirken eller i Israel? Selv svarer de: Ja, takk, begge deler.

Jeshua har frelst dem, og først da går deres hebraiske røtters kabal opp, og de forstår sin hebraiske herkomst, og sitt TaNaK (jf. One for Israel YouTube).

Om Gud har to ulike pakter, ville Jeshua-jøder stå i spagat med ett bein i hver pakt. Juliussen sier de har det samme kall: «Å bringe høsten inn for evigheten», men forskjellig oppdrag!

Men er det to veier til evigheten, en for jøder og en for oss andre, hva da med de messianske jøder som har funnet fred i ham?

Så tar Juliussen oss med til Apg og Romerbrevet, og sier: «Peter og Paulus var klinkende klare på at korsfestelsen av Jesus var helt nødvendig og at det ikke avsluttet Guds pakt med dem» (jødene).

Hvilken pakt? Den gamle, må det vel være? Men er det Guds gammeltestamentlige pakt han mener, kan enhver bibelleser se at flere NT-utsagn gjør det «klinkende klart» at den nye pakt avløser den gamle, for eksempel Hebr 8,7–13; 10,1–9.

Gud har aldri hatt to hovedaktører, men én.

For det første synes det søkt å kalle noen annen hovedaktør, enn den treenige Gud selv, hvor Jesus Kristus er knyttet sterkest og tettest til frelsen av de «tre i en». Men la nå det ligge.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Men om Gud bruker noen han bibringer frelsen gjennom, er dette også kun én størrelse. For Gud har fra skapelsen av bare hatt ett utvalgt folk på jord.

Ved syndefallet taler Gud om denne ene hovedaktøren i sin straffetale til slangen: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom ditt avkom og hennes ætt. Den skal knuse ditt hode, men du skal hogge den i hælen» (1 Mos 3,15).

Dette er i tid lenge før Guds utvelgelse av Abraham. Protevangeliet, som det kalles, taler om Jesus som knuste slangens hode på Golgata, og åpnet frelsens vei for «jøde først og så greker» (Rom 1,16).

Lenge før Gud hentet Abram fra Ur i Kaldea og gjorde ham til den første av verdens jøder, levde det folk på jorden.

Adam var den første Kristus-skapte, og må derfor sees på som stamfar til Guds første Kristusfolk på jord.

Etter brodermordet, da Kain drepte Abel, «fødte (Eva) en sønn og kalte ham Set» (1 Mos 4,25). Så gjennom Sets kone, og siden Noahs kone, bæres Guds utvalgte folk videre, for Gud har alltid hatt et folk – og kun ett – på jorden.

I sin korteste form kan vi kalle det folket for Kristusfolket, med Adam og Eva som de første. Det er jo «i ham (i Kristus) alt er blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og usynlige, de som troner og de som hersker, både makter og myndigheter – alt er skapt ved ham og til ham» (Kol 1,16).

Adam var den første Kristus-skapte, og må derfor sees på som stamfar til Guds første Kristusfolk på jord.

Mesteparten av vår bibel omhandler Israel, Guds utvalgte folk fra og med Abraham. Plassen tillater ingenting om den tiden.

Men på den tiden Jesus sto fram, var det ikke jødene som sådan, men den sanne jødiske rest, som Josef, Maria, Elisabeth og Sakarja, Anna og Simeon, og mange andre unevnte som var den tidens Kristusfolk. Ikke fariseerne som stadig gikk i strupen på ham, ville steine ham, og som Jesus påpekte hadde «djevelen til far» (Joh 8,44 og 59; 10,31–33).

Jesus ble født av, og inn i dette Kristusfolket. Og «han … gjorde de to til ett og rev ned det gjerde som skilte, fiendskapet» (Ef 2,14).

Artikkelen fortsetter under annonsen.

På Paulus’ tid hadde også Gud bare ett folk: «På samme måte [som på Elias tid] er det også i vår tid blitt en rest igjen som Gud har valgt ut av nåde» (Rom 11,5).

Det samme har han i dag, ikke fordi vi ikke ser hvor framifrå dagens jøder er i form av Nobelpriser og tekniske nyvinninger, men fordi Jesus har samlet de to til ett (jf. hans «sauer» (jøder), og «andre sauer» (hedninger) i Joh 10,15f).

Til slutt: Troen på at kirken skal ha erstattet det jødiske folk (enten man tror det eller går imot det), er en kortslutning, for Kirken består av messianske jøder og frelste hedninger, og er det siste Kristusfolket på jorden.

Ingen jøde er noensinne erstattet av en kirkens mann eller kvinne, men de legges stadig til Guds menighet (som de har førsteretten til).