Ingen kirke uten Bibelen

I stedet for å appellere til skyldfølelse og dårlig samvittighet, må det nå være maktpåliggende å inspirere til bibelglede.

Uten Bibelen hadde vi ikke hatt noen kristen kirke i dag. Derfor er det tankevekkende når vi i gårsdagens avis kunne lese at bare tre av ti nordmenn har åpnet Bibelen i løpet av 2014. Minst like tankevekkende er det at ikke flere enn 18 prosent av dem som tilhører kristne trossamfunn utenfor Den norske kirke sier at de selv leser ofte i Bibelen. Mens vi vet at flertallet av Den norske kirkes medlemmer ikke er spesielt aktive i kirkens gudstjenesteliv, antar mange at aktivitetsnivået er høyere i Frikirke-Norge. Resultatene av undersøkelsen Dagen presenterte i går og i dag, nyanserer dette bildet.

To av fem frikirkelige kristne sier at de ikke har åpnet Bibelen det siste året. Religionssosiolog Pål Steinar Repstad ved Universitetet i Agder har rett når han tror noen kan la seg overraske av dette. «Vi kan begynne å snakke om vekkelsens barnebarns barn», påpeker Repstad. Det er ikke til å stikke under en stol at også i frikirkelige trossamfunn kan medlemskapet etter hvert være mer forbundet med familietilhørighet og tradisjoner, enn faktisk engasjement.

På Den norske kirkes egne nettsider finner vi Bibelen omtalt slik: «Den røde tråden i Bibelen er Guds kjærlighet til menneskene og verden. Det mest sentrale innholdet er det som evangeliene forteller om Jesus Kristus. Bibelen er den viktigste kilden til å forstå hvem Jesus er og hva han har sagt.»

Dagens undersøkelse viser at tallene for religiøs identifikasjon og bibellesning ikke uten videre følger hverandre. Tallene antyder at vi står overfor en religiøs individualisering, altså et forhold til kristen tro som i mindre grad har Bibelen som premissleverandør.

Det er ikke minst i dette perspektivet vi må forstå de resultatene som undersøkelsen har gitt. Den kristne kirke trenger Bibelen for å overleve. Når de offentlige rammene rundt folks trosopplæring har blitt vesentlig svekket i løpet av de siste tiårene, er det helt nødvendig at kirken selv stimulerer sine medlemmer til nærkontakt med Guds ord. Og denne utfordringen er like relevant innenfor som utenfor Den norske kirke. Det er ingen automatikk i at kjennskapet til Bibelen opprettholdes utenfor folkekirkens rammer.

Et visst lyspunkt kan vi finne i at unge kristne ser ut til å ha noe bedre lesevaner enn foreldregenerasjonen. Vi kjenner ikke årsaksforholdene bak dette. Men Frikirkens synodeformann Jarle Skullerud peker på en klok tilnærming når han snakker om at troende mennesker «i langt større grad trenger å hvile i Guds Ord. Lese for å få mat, ikke for å forstå alt. Lese for å ha fellesskap med Gud, ikke for å analysere.»

Dette står naturligvis ikke i motsetning til det å undersøke både selve tekstene og deres tilblivelseshistorie. Men de som etterlyser den kristne kirkes åndskraft i vår tid, får i denne undersøkelsen et svært viktig svar.

Men i stedet for å appellere til skyldfølelse og dårlig samvittighet, må det nå være maktpåliggende i alle kristne sammenhenger å inspirere til bibelglede. Den virkelige kjærligheten til Guds ord vekkes først når vi møter Ordets Gud.