Dårlige utsikter til fred i Jerusalem

Det har vært en urolig høst i Israels hovedstad. Mens spenningen som regel befinner seg like under overflaten, har vi de siste månedene igjen sett alvorlige tilfeller av terror og uro. Den sammensatte befolkningen lever i en vedvarende konflikt, og utsiktene til løsning har ikke blitt bedre i det siste.

Kravet om at Israel skal trekke seg ut fra Vestbredden innen to år er neppe realistisk. Det vet nok palestinernes president Mahmoud Abbas godt, men det er viktig for ham å beholde det internasjonale trykket for å unngå at konflikten blir glemt.

Det hadde vært mer konstruktivt om han brukte kreftene sine på å legge grunnlag for fredelig sameksistens. I motsetning til det vi kan få inntrykk av i den norske debatten, ligger ikke det største hinderet for fred på den israelske siden.

Israel har ved flere anledninger vist vilje til smertefulle innrømmelser. Men ingen kan forhandle om fred med en pistol mot hodet. Israelske politikere kan ikke forhandle om fred med en motpart som truer dem med utslettelse. Om Israel gir fra seg kontrollen over Judea og Samaria, må de ha visshet om at freden varer ikke bare i morgen eller i år, men også i årene som kommer.

Den vissheten kan først og fremst Abbas og det øvrige politiske lederskapet bidra til å styrke gjennom å understreke overfor sin egen befolkning at Israel er kommet for å bli. Da nytter det ikke å operere med kart hvor Israel ikke finnes, for eksempel.

Det skulle også være på høy tid å understreke at en fremtidig palestinsk stat selvsagt er åpen for jødiske innbyggere. Under alle normale forutsetninger skulle dette være en opplagt sak. Men med utgangspunkt i uttalelser fra både Abbas og andre palestinske ledere har de jødene som i dag bor i Judea og Samaria, området som i våre dager blir kalt Vestbredden, kan føle seg trygge i en palestinsk stat.

Slik arabere i mange år har kunnet nyte godt av fulle borgerrettigheter i Israel, må et mulig Palestina ha som en betingelse at innbyggere av ulik etnisk bakgrunn kan bo der om de ønsker det.

Om tre måneder er det nyvalg i Israel. Som vanlig er det vanskelig å forutsi hvilken regjeringskoalisjon landet får. Men en av tendensene som har vært påpekt, er at høyresiden ligger an til å bli styrket.

Dette har antakelig sammenheng med at flere israelere ser mørkt på utsiktene til varig fred med de arabiske naboene. Når man har blitt skuffet tilstrekkelig mange ganger, nærmer etter hvert resignasjonen seg. Da nøyer man seg lettere med å håndtere konflikten, fremfor å løse den.

Det palestinske samfunnets historie er en trist affære. Årsakene til dette er flere. Men vi kommer ikke bort fra at den viktigste faktoren er mangelen på en utvetydig anerkjennelse av Israels rett til å eksistere. Om dette forholdet kunne endret seg, ville det være vesentlig lettere også for Benjamin Netanyahu å gå inn i reelle forhandlinger om fred.

Så lenge denne forutsetningen ikke er innfridd, er det mer sannsynlig at historien om den israelsk-palestinske konflikten vil få flere kapitler som ­ligner på de foregående.