Sanksjoner blant venner?

– Mye av kritikken som har kommet har handlet om at man ikke kan være en «ekte israelsvenn» dersom man ønsker sanksjoner mot okkupasjonsprodukter, skriver Olav Elgvin.

Det står stor respekt av at Dagen slipper til stemmer i spaltene sine som står for andre meninger enn det avisen selv står for. Lørdag 6. desember skrev jeg iFrispark-spalten om mitt forhold tilIsrael, og hvordan jeg nå ønsker sanksjoner mot produkter fra de okkuperte områdene. Det har skapt mange reaksjoner, blant annet fra fra Dagen selv – som svarte på kommentaren min i enlederartikkel mandag 8. desember.

Her har jeg ikke plass til å besvare alle innvendingene som har kommet. Men la meg beskrive hvor jeg sitter mens jeg nå skriver dette: Jeg har sunket ned i en dyp stol i det som raskt har blitt min stamkafé her i Bergen. Grunnen til at jeg ofte kommer hit, er at innehaveren er israeler. Jeg bestiller kaffe på hebraisk, og vi snakker om løs og fast, om Norge og Israel. Ofte får jeg tips om hvor man kan få tak i ingredienser til matretter fra Israel her i byen. I blant kommer det inn andre israelere, og jeg kan sitte og høre med et halvt øre på hva de snakker om. Jeg nyter det – den direkte israelske væremåten, musikaliteten i det hebraiske språket, minnene det vekker. Slik får jeg en oppleve en flik av Israel, midt i regnfulle Bergen.

Grunnen til at jeg nevner dette, er at mye av kritikken som har kommet nettopp har handlet om at man ikke kan være en «ekte israelsvenn» dersom man ønsker sanksjoner mot okkupasjonsprodukter. I lederartikkelen skriver Dagen at «Olav Elgvinhevder at han er Israelsvenn» (min uthevelse). I dette ligger det en mistenkeliggjøring: Man kan vel ikke være glad i Israel hvis man mener det Elgvin mener, kan man vel? Enhver er selvfølgelig fri til å definere «israelsvenn» slik man vil. Hvis man mener at israelsvennskap handler om å være enig med den israelske regjeringen, så neivel – da er jeg ikke iraelsvenn. Når jeg kaller meg israelsvenn, handler det imidlertid om dette: At jeg har varme følelser for Israel som land. For det israelske folket. For menneskene. For kulturen. For væremåten. For maten. Og at jeg ønsker å gi mitt lille bidrag til at israelerne, på sikt, kan få leve i fred og trygghet i sitt land.

Jeg forventer ikke at leserne og redaktørene i Dagen skal være enig med meg i de politiske konklusjonene jeg nå trekker. Det jeg likevel håper på, i hvert fall fra en del av Dagens lesere, er at det skal – bli mulig å forstå at man kan trekke slike konklusjoner som jeg gjør ut fra kjærlighet til Israel. Mye av årsaken til det, er nok at jeg forstår virkeligheten på en annen måte enn redaktørene i Dagen. I lederartikkelen sin skriver Dagen at «palestinernes tragedie – i den grad vi kan snakke om noe slikt – skyldes først og fremst religiøs fanatisme, terrorstøtte og gjennomkorrupte ledere». Jeg er ikke uenig i at palestinerne har mye ansvar selv. Derfor ønsker jeg, slik jeg skrev i artikkelen, at det skal legges press på begge sider i denne konflikten – inkludert palestinerne, selvfølgelig.

For meg er det likevel vanskelig å komme utenom at Israels okkupasjon siden 1967 også har vært et hinder for fred. Omtrent hele verden er enige om hva som er løsningen på dagens konflikt, nemlig en tostatsløsning som er basert på grensene fra 1967, pluss/minus noen områder. Noen israelsvenner hevder at palestinerne sitter med hele nøkkelen, og at den eneste grunnen til at det ikke har blitt noen avtale er at palestinske ledere skal ha vært vrange. Men så enkelt er det ikke.

Dersom de israelske lederne ønsker å trekke seg tilbake til 67-grensene en gang i fremtiden, hvorfor har de da bygget ut stadig flere bosetninger de siste 20 årene? Og hvorfor bygger de i så fall adskillelses-barrieren langt inn på de okkuperte områdene? Dersom de ønsker å trekke seg tilbake, gir dette rett og slett ikke mening. Videre har både Netanyahu og andre israelske ledere sådd tvil i det siste om de ønsker en totstatsløsning i det hele tatt. På en pressekonferanse 11. juli understreket for eksempel Netanyahu overfor israelske journalister at han aldri ville støtte en uavhengig palestinsk stat på Vestbredden. Konklusjonen jeg har trukket av dette, er at dagens israelske lederskap ikke kommer til å gi fra seg tilstrekkelig med land på egenhånd til at det kan bli en palestinsk stat ut av det. Det er mange årsaker til dette, og det kan godt være jeg hadde agert på samme måte hvis jeg hadde vært politiker i Israel. Likevel er resultatet at press utenfra – på begge parter – antakelig er den eneste måten en tostatsløsning kan bli virkelighet.

Slikt press kan ta mange former, selvfølgelig. Selv ønsker jeg ikke «boikott», i motsetning til hva Dagen skriver i sin leder. Det jeg ønsker, er begrensede sanksjoner. Jeg ønsker at Norge og norske bedrifter ikke skal kjøpe produkter som enten er produsert på Vestbredden, eller som er produsert av firmaer som tjener penger på okkupasjonen. Ved å innføre slike sanksjoner, kan man få fram at man ikke er mot Israel som sådan, men snarere Israels okkupasjon. Jeg forstår veldig godt at dette kan være utfordrende å svelge for mange av Dagens lesere. Jeg vet det, fordi jeg selv synes det er emosjonelt trøblete å både mene og skrive dette. For meg handler dette likevel om at jeg tror dette er det beste for Israel på sikt.