Heller ekte enn «relevant»

Kirkens liv blomstrer ikke gjennom å bli mer tidsriktig. Kristne fellesskap lever og dør med sin åndelige kraft.

En kirke som må fortelle folk at den er relevant, er kanskje ikke det. En kirke som vegrer seg for å snakke om samtidens følsomme emner, risikerer å bli en tannløs kirke. Kirken må gjøre alt den kan for at Bibelens budskap kan bli forstått. Men det er viktigere å beholde sin kristne identitet enn å bli oppfattet som relevant. Den mest relevante kirken er antakelig den som ikke trenger å fortelle om sin relevans, men som blir relevant gjennom sin åndelige kraft.

Det er ingen nyhet at mange piler peker i negativ retning for norsk kristenhet. Forklaringene er sammensatte, og mange har prøvd å finne ut av hvordan utviklingen kan snus. Et av honnørordene vi hører oftest, er at kirken må være relevant. Det handler om hvilket språk man bruker, og hvilken fremtoning man velger. Det handler om hvilke saker man snakker om, og ikke minst hvordan man snakker om dem. I en tid med økende sekularisering og redusert teologisk bevissthet, kan det være fristende å tro at det er innpakningen som er problemet.

I politikken merker vi det jevnlig: Representanter fra partier som gjør det dårlig på meningsmålingene forklarer at de ikke har nådd frem med budskapet sitt. Det kan naturligvis være tilfelle, men forklaringen kan også være enda enklere: Folk liker rett og slett ikke budskapet. Og om de ikke direkte misliker det, bryr de i seg i hvert fall ikke så mye om det.

Kristne ledere har et budskap de ønsker å formidle. Og det er nødvendig å sette dette budskapet i sammenheng. Men fremfor å drøfte hvordan man bli oppfattet i befolkningen og hvordan man ser på seg selv, bør den kristne kirke forkynne evangeliet slik at folk kan bli styrket i troen på den levende Gud.

Praktisk utspiller dilemmaet seg når for eksempel kirkens liturgi eller prekenens emne ikke ser ut til å fenge slik man gjerne hadde ønsket. Vi skal selvsagt gjøre alt vi kan for å skjerpe både gudstjenesteopplegg generelt og prekener spesielt slik at de best mulig formidler det kirken har fått å formidle. Men ekthet, eller autentisitet om man vil, er og blir viktigere for en kristen kirke enn hvorvidt det ene eller det andre føles relevant.

I tenårene leverte jeg i fire år Bergens Tidende på døren til drøyt 40 husstander i nabolaget. Det kunne være en krevende øvelse grytidlig om morgenen med islagte landeveier vinterstid. Det ble en del knall og fall. Men man lærer seg jo sine teknikker. Likevel: om jeg ble en aldri så dyktig syklist på isføre, betydde akkurat dét lite for abonnentene med mindre de faktisk fikk avisen levert slik de skulle. Det hjelper ikke å være et dyktig postbud hvis man ikke har med seg posten man skal levere, eller hvis konvoluttene er uten brev.

Grunnleggende er ikke kallet å bygge en kirke med tro på seg selv. Jakten på relevans kan tenkes å bunne i nettopp det: Kirken blir selve hovedsaken. Men jeg vil mye heller ha en kirke som kan fremstå både sakte og gammelmodig hvis den er preget av en sterk tro på Gud.

Mer enn økt selvtillit trenger kirken større tillit til ham som er kirkens Herre.

Kirkens liv blomstrer ikke gjennom å bli mer tidsriktig. Kristne fellesskap lever og dør med sin åndelige kraft. Da må vi våge å snakke om bibellesning, om bønn, om kristent fellesskap. Vi må snakke om synd, om nåde, om hellighet og rettferdighet, de ti bud og om nådegaver. Og om kristne høytider. Hvis samtiden ikke forstår hva kirkens budskap dreier seg om, så får vi gjøre vårt beste for å forklare det. Hvis budskapet ikke oppleves relevant, er ikke det et signal om at budskapet må tilpasses.

Den kristne kirke befinner seg i sin natur i et spenningsfylt forhold til samtiden. Kirkens fremste vitnesbyrd er den frimodige troen på Jesu frelsesverk, ikke hvor dyktige man er til å virke moderne.

Og etter hvert som kjennskapet til kristen tro blir mindre gjennom nedtrappingen av skolens kristendomsundervisning kombinert med lavere møtedeltakelse, vil nok Bibelens budskap også bli mer kontroversielt. Da er ikke løsningen å tone ned konfliktnivået, men å holde fast ved den kristne tro som vi har fått overlevert. Kirkens gjennomslagskraft finnes i det jevne åndelige livet, ikke i omdømmeundersøkelser.