Israelvenner og fiender

Om vi ikke har tro på at det er mulig å etablere en varig fred mellom israelere og palestinere, må det likevel være vår plikt å arbeide for det.

17. november hadde Gro Faye-Hansen Wenske kronikken «De ugudelige skal bli utryddet av landet» på trykk her i Dagen.

Møtet med denne teksten er aller mest et møte mellom ulike horisonter. Teksten viser oss hvor viktig det er å sette oss inn i motpartens tenkning før vi gjør oss opp vår egen mening.

Om vi bare leser selve Wenskes tekst, får vi ikke uten videre tak i hva hun har på hjertet. Samtidig er det en utfordring for alle oss som besitter minoritets-oppfatninger at vi ikke kan forutsette en felles forståelseshorisont hos alle dem som leser det vi skriver.

Da påhviler det også oss et ansvar for å gjøre premissene våre tilstrekkelig klare.

Den siste halvannen uken har Gro Faye-Hansen Wenskes tekst blitt lest av mange. Den har blitt delt flittig i sosiale medier, den har stått for en betydelig del av trafikken på dagen.no, og den har ført til at avisens sjefredaktør har blitt intervjuet i flere medier om Dagens syn på saken.

Kronikken har også ført til flere bekymrede leserinnlegg til redaksjonen.

Les: Lederartikkel i Dagen om Wenskes kronikk

Les også: Karmel-instituttets mening om lederartikkelen

Ny lederartikkel som svar på kritikken: Dagen er like Israel-vennlig som alltid

Det var ikke med lett hjerte jeg som debattansvarlig gjorde Wenskes tekst klar til trykking. For dette var uvanlig kraftig kost.

Jeg er ikke trygg på at Wenske på forhånd hadde tenkt gjennom konsekvensene av det hun tar til orde for. Og teksten er egnet til å bekrefte en hel del fordommer som finnes om norske israelvenner.

Nå er nok ikke hennes tanker uten videre representative for hovedstrømmen av disse, men hun treffer samtidig en nerve hos mange. Noe av det jeg er mest redd for, er at vennskap med Israel fører til en generell anti-arabisme eller palestiner-hat. Hvis det ene fører til det andre, er det grunn til å spørre om hvilket grunnlag israelvennskapet er bygget på.

Men Wenskes grunntone er ikke palestiner-hat eller anti-arabisme. Grunntonen er en dyp fortvilelse over at det ser så vanskelig ut for Israel å få etablert varige og stabile relasjoner til sine naboer, slik at det den hjemvendte delen av jødefolket kan leve i trygghet.

Denne frustrasjonen har i løpet av de senere årene også blitt stadig tydeligere i Israel.

Her i landet er vi stort sett opptatt av palestinernes situasjon. Da jeg besøkte Israel i oktober, var uroen i Jerusalem under oppseiling, og opplevelsen av å leve i en uløselig konflikt synes å tilta i styrke.

For israelerne er spørsmålet helt eksistensielt: Hva skal vi gjøre?

Wenske hadde neppe tenkt seg noen militær utdrivningsoperasjon da hun skrev artikkelen sin. Jeg vet ikke hvordan hun konkret så for seg at det hun skriver om skulle finne sted.

Aller mest tenker hun kanskje at det er Vårherre som må rydde opp. Men ved å skrive det hun gjorde, belyste Wenske samtidig det som er en vesentlig utfordring for norske israelvenner. Det handler om at man ser for seg et ideelt scenario og gjør dette som utgangspunkt for sin politiske overbevisning, uten å ta tilstrekkelig hensyn til realitetene på bakken.

Det handler også om møtet mellom religion og politikk, og hva man kan forhandle om.

Alle vi som er kristne kan stole på at historiens Herre også følger Midtøsten-konflikten og lider med dem som har det vondt.

Og vi vet at Bibelen sier noe om både de siste tider og ikke minst om evigheten, selv om vi ikke er helt enige om hvordan vi skal forstå disse tekstene.

Det vi likevel må huske på, er at folkevalgte politikere, om de er jødiske, kristne eller muslimske – eller ingen av delene – ikke kan lene seg tilbake og passivt vente på at en guddommelig inngripen skal finne sted. Det ville være den totale ansvarsfraskrivelse.

En slik holdning til menneskelig lidelse finner ikke bibelsk dekning. Det er politikernes plikt å se etter løsninger i dag. Alternativet ville i siste instans være å overse at mennesker har det vondt. Da er det nærliggende å føre tankene tilbake til Mesterens bud om å elske sin neste, ja, selv sine fiender.

Når dagens virkelighet skiller seg vesentlig fra det scenarioet vi har sett for oss, kan det være fristende å sette seg på tribunen og betrakte det som skjer, gjerne med noen refsende bemerkninger her og der.

Slik kan man gjøre ting litt lettere for seg selv. Men vi vet egentlig at dette verken er noen god eller noen varig situasjon. Hva som er Herrens endelige løsninger, skal vi være varsomme med å slå bombastisk fast.

Sikkert er det likevel at vi ikke kan hengi oss til fatalisme og vente på at det som skjer, det skjer.

Med andre ord: Om vi ikke har tro på at det er mulig å etablere en varig fred mellom israelere og palestinere, må det likevel være vår plikt å arbeide for det.

Hvis vi bruker alle våre krefter på å kritisere både PLO og Hamas, men ikke samtidig er i stand til å presentere et reelt alternativ, spørs det hvor mye vi har å bidra med.

Hvis vårt forslag til fredsløsning er å fordrive hvem vet hvor mange tusen mennesker med familier, jobber og langvarig tilknytning til området, bør opptil flere alarmklokker ringe høylytt på humanitetens vegne.

Det å være israelvenn må ikke bety at man gjør noen annen til sin fiende.

Les også: – Dagens leder går til misforstått angrep på Wenske

Les: Lederartikkel som svarer på kritikken

Forsker på hatretorikk: – Wenske oppfordrer til etnisk rensing