Joakim Lundqvist og Livets Ord i en ny tid

I løpet av sitt første halvannet år som Livets Ord-pastor har Joakim Lundqvist blitt satt på flere vanskelige prøver. Den mest krevende var utvilsomt håndteringen av ekteparet Ekmans overgang til Den katolske kirke.

Bearbeidingen av sjokket etter konversjonen er på ingen måte over. De siste ukene har det på nytt vært uro i menigheten etter at de fem opprinnelige styremedlemmenes fordelaktige pensjonsavtale ble kjent. Avtalen ble inngått i 1998, mange år før Lundqvist tiltrådte som pastor. Dermed har han ikke noe ansvar for den.

Han vil på ingen måte ha noen slik avtale selv, men understreker at alle menighetens ansatte skal ha like pensjonsvilkår. Lundqvists kritikk av avtalen rammer også de av de opprinnelige styremedlemmene som fortsatt tilhører menigheten.

Videre tar Lundqvist til orde for å etablere nye rutiner for innsyn og ettersyn. Lundqvist fremstår som en moderne leder, som etterstreber åpenhet og tilgjengelighet. To egenskaper som ikke har vært de mest fremtredende kjennetegnene på trosbevegelsens ledere. Enkelt sagt gjør Lundqvist omtrent nøyaktig det en god pr-rådgiver ville anbefalt ham.

Ulf Ekman hadde 30 års troverdighetskapital bygget opp. Dermed kunne man lettere leve med at han ikke alltid ville svare på alle spørsmål. For Lundqvists del er tilliten i større grad knyttet til hvordan han fremstår her og nå. Og både i forbindelse med Ekmans konversjon i vår, og oppmerksomheten rundt pensjonsavtalen nå, fremstår han som en lyttende og omsorgsfull leder.

Risikoen er imidlertid, som for enhver organisasjon, at man mister noe av handlekraften og fleksibiliteten når man innfører mer omfattende rutiner for å forankre beslutninger og prosesser. Ulf Ekmans visjonære lederskap har utvilsomt vært viktig for menighetens vekst fra en lokal størrelse i Uppsala til et menighetsnettverk vi knapt har sett maken til i Skandinavia. Det er anslått at omkring 250.000 mennesker er knyttet til Livets Ord internasjonalt.

Overgangen fra Ekman til Lundqvist kan være med og avgjøre om veksten fortsetter, eller om toppen er nådd. Lundqvist er annerledes enn Ekman på flere måter. Han er åpenbart mildere i formen, og antakelig også en mer pastoralt orientert leder. Men han er samtidig noe mer enn en som vil nøye seg med å konsolidere stillingen. Jeg intervjuet Lundqvist da han ledet Ny Generation, en svensk avlegger av den norske bevegelsen med samme navn. Den bygget han i løpet av få år opp til å få et betydelig nedslagsfelt. Lundqvist fremstår som en varm forkynner. Han har ønsket å betone Livets Ord som en evangelisk og karismatisk menighet, men har ikke lagt mye vekt på å markere de mest radikale sidene ved trosbevegelsens tradisjonelle teologi. Han fremstår snarere som en leder som kunne ha passet inn i den norske Pinsebevegelsen. Hvis utgangspunktet er et ønske om å bygge videre på det grunnlaget som er lagt, og samtidig lede Livets Ord videre i en ny tid, skal vi ikke se bort fra at Ulf Ekman gjorde menigheten en tjeneste ved å peke på Joakim Lundqvist som sin etterfølger.