Kombiner det spontane og det liturgiske

Vår tid trenger kristne som ved Åndens ild har blitt tent av en smittende Jesus-begeistring, som helhjertet etterfølger ham og trofast holder seg til den tro vi én gang for alle har fått overlevert. Leves dette ut i en kirke med et tydelig lederskap og en gudstjenestefeiring forankret i den første kirken, sikres samtidig både stabilitet og holdbarhet.

Det er møtet med to grupper kristne som har ledet meg til disse tankene. Den ene er Kåre Hegles engasjerte beskrivelse av Ung Visjon på 1970-tallet, Da det brant i Rosenes by. Disse ungdommenes Jesus-begeistring utfordrer oss også i dag og aktualiserer Brorsons gamle salme: Av døpte vrimler stad og land, men hvor er troens brann?

Mens Jesus-vekkelsen i Molde dyrket fram frie og spontane uttrykksmåter, levde den andre gruppen ut sin Jesus-iver innenfor en organisert og liturgisk kirke. Her tenker jeg på alle de kvinner og menn jeg har blitt kjent med fra kirkens første århundrer. Jeg blir visst aldri lei av å lese om disse modige kristne som var villige til å ofre både anseelse og rikdom – ja, til og med sitt eget liv – fordi de satte alt inn på å være helhjertede Jesus-etterfølgere.

Gamle røtter, liturgisk liv og organisert kirke- og klosterliv kan stå i fare for å bli åndelig tilstivnet og mer opptatt av å bevare enn å ekspandere. Samtidig kan nye former, frie og spontane samlinger der hver enkelt er selvdrevne enheter, stå i fare for å renne ut i sanden gjennom svermeri, læremessig forvirring og tretthet over stadig å måtte finne på noe nytt.

Men kombineres disse to retningene, kan vi få kirken på sitt beste: Det spontane og det liturgiske – det nyskapende og det tradisjonsbevisste – begeistring og nøkternhet. Det er en slik kirke jeg drømmer om. Dette leder meg over til ti teser om kirken.

1. Bygger ikke kirken på Jesu død og oppstandelse, ramler dens byggverk sammen.

2. Ser ikke kirken Jesus Kristus som verdens håp og frelse, er alt håp ute for den.

3. Er ikke kirken opptatt av andre menneskers frelse, står den i fare for selv å miste frelsen.

4. Er ikke kirken Jesus-begeistret, vil den lett bli begeistret for alt annet.

5. Er ikke kirken opptatt av å etterfølge Jesus med sitt liv, står den i fare for å etterfølge stadig vekslende motestrømninger.

6. Er ikke kirken fast forankret i sine åndelige røtter, står den i fare for å velte.

7. Har ikke kirken en fast overbevisning om den kristne lære og liv, vil den lett bli overbevist om alt annet.

8. Er ikke kirken fylt av Den hellige ånd, vil den lett bli fylt av alt annet.

9. Ber ikke kirken Gud om å få, vil den heller ikke få.

10. Lever ikke kirken i forventningen om Kristi gjenkomst og endelige seier, vil den tape.

Alt skal ikke sies her og nå. Men dette er min drøm og visjon for kirken, at den helhjertet etterfølger Jesus, lar Åndens ild brenne, har en smittende Jesus-begeistring, holder seg til den overleverte tro, har et tydelig lederskap og feirer gudstjeneste forankret i den første kirken.

Velger kirken å overse dette, står den i fare for ikke å overleve dagens og fremtidens utfordringer. Men hvis dette får prege kirken, vil den leve videre og seire til slutt.