Hallesby og MF

Striden om plasseringen av Hallesby-bysten har reist spørsmål om Hallesbys forhold til MF.

Mye har vært skrevet om hans preken om «de to utganger» i 1953. Men det institusjonshistoriske perspektiv har man stort sett neglisjert.

Hvordan oppfattet Hallesby MF som institusjon – i kirke og samfunn? Fikk hans oppfatning konkret og avgjørende betydning?

Hallesby var en av de først ansatte lærere ved MF, men var ikke den som var mest i rampelyset. I 1919 ble han raskt en sentral figur i den kirkelige offentlighet.

Etter den første verdenskrig fulgte dype sosial-økonomiske, kulturelle og politiske kriser. Og gudløsheten bredte seg også i vårt land.

Utløst av denne situasjon ble det høsten 1919 holdt et «Kirkestevne i Drammen». Man ville samle kristne for å ta samfunnsansvar og fremme Guds rike i folket ved «kristelig opplysning».

I ledelsen satt professor Lyder Brun, en ledende liberal teolog, og Jens Tandberg, biskop i Kristiania, og formann for MFs Forstanderskap.

Flere stusset over denne sammensetning, og særlig over biskop Tandberg. Men det var den unge MF-læreren Ole Hallesby som gikk ut med offentlig kritikk av biskopen.

Tandberg hadde sviktet MF, mente Hallesby, og påpekte at det som beveget lekfolk og prester til å opprette MF i 1907, var troen på at Guds Ord i Skriften «[...] er det for alle tider gyldige uttrykk for Guds aabenbaring [...]».

Det var fremmed lære for de liberale teologer. Derfor kunne de heller ikke istemme den kirkelige bekjennelse etter sin likefremme mening. Læren om jomfrufødsel og legemlig oppstandelse ble sanert vekk.

MFs målsetting var å forhindre at de liberales skriftfornektende «menneskemeninger» ble ansett som likeberettigede med kirkens gamle tro.

De liberale håpet på sin side at deres lære etter hvert ville bli akseptert i menighetene. Ved å arrangere Drammensmøtet hadde den ortodokse biskop Tandberg hjulpet de liberale til å lykkes med dette, mente Hallesby.

På den måten undergravde biskopen også MFs eksistensberettigelse. For MF ble reist fordi ortodokse fant det umulig å samarbeide om presteutdannelsen med de liberale.

Hva skulle de ortodokse med et eget fakultet når man kunne samarbeide med liberale om «kirkelig opplysning»? Hva slags «kirkelig opplysning» kunne det bli, spurte Hallesby.

Biskop Tandberg hadde imidlertid et annet syn. Han så det som helt nødvendig at man i tidens krise hevet seg over gamle teologiske motsetninger og sammen kjempet for at kristentroens iivssannheter skulle prege folket.

Møtet i Drammen var tuftet på «Kristi evangeliums sandhed» og kjærlighet til det norske folk, hevdet han. Om forholdet mellom den ortodokse og den liberale retningen i kirken, la han vekt på at de måtte fritt «faa brytes» med hvandre.

For slik erkjenner man sannheten. «Begge retninger» bør vise respekt for hverandre og utveksle sine meninger. I kirken bør det «være plads for begge retninger».

Om Tandbergs teologiske og kirkelig pluralisme ble lagt til grunn, måtte MF få en helt ny funksjon. Institusjonen kunne ikke lenger se på seg selv som forsvarer av kirkens sanne lære gitt i Skrift og bekjennelse.

Men i det kirkelig rom, der man var på vei mot «sannheten» ved brytningen mellom ulike lærer, kunne MF holde frem sitt syn.

Tandberg åpnet for en ideologisk dekonstruksjon av den institusjon, som hadde startet i 1908. Hallesby fikk full og hel støtte fra styrende organer og fra sine medarbeidere i lærerkollegiet.

Biskop Tandberg ble ikke gjenvalgt som formann i Forstanderskapet.

Hallesby avverget at MF ble omgjort til en påvirkningsagent i et pluralistisk kirkelig rom, der ingen lære var gitt, men «læren» ble utviklet ved en prosess, altså ved meningsbrytning mellom likeberettigede, men motstridende lærer.

I 1919 hindret Hallesby at MF fikk en liberalistisk selvforståelse og motvirket og forsinket på den måten at Den norske kirke fikk en liberalistisk ekklesiologi.

Hvordan skulle MF som institusjon videreføre kampen mot den liberale teologi?

MF var fra en side sett en fri og frivillig organisasjon i statskirken, på den annen en utdanningsinstitusjon i og for statskirken. Derfor hadde MF som institusjon et dobbelt ekklesiologisk bokholderi.

Hallesby sto for den pietistiske: Kirken er etter sitt vesen vennesamfunnet mellom de troende, de som ved ordets forkynnelse har erfart omvendelsen og fått et nytt liv.

Hallesby ønsket i 1919 statskirkens oppløsning. Men han fikk liten eller ingen støtte.

Som institusjon bevarte MF sin positive holdning til statskirken. For noen ble dette etter hvert teologisk formulert ved troen på at Den norske kirke er «en sann Jesu Kristi» kirke».

Hallesby gikk av i 1953. I 1948 la han frem med sitt åndelige testamente. Det var en formaning til den nye lærergenerasjon:

Svikt aldri Korsets teologi. Svikt aldri omvendelsens harde og anstøtelige tale. Svikt aldri det program som ligger i navnet Menighetsfakultetet.

Svikt aldri fakultetets «forsvarslinje» overfor den liberale teologi. Svikt heller ikke den lavkirkelige linjen som fakultetet har fulgt fra starten av.

Hallesby så på Carl Fr Wisløff som sin arvtaker. Elias fant sin Elisa. Men da Wisløff skulle bli professor i 1958, ble det forsøkt forhindret.

Wisløff hadde talt i Forbundssalen midt i kirketiden. Hans forhold til Den norske kirke var derfor ikke tillitvekkende.

Da reformkirkeligheten overtok makten ved MF ut over på 1970-tallet, forlot Wisløff fakultetet.

I 1972 støttet MF ordinasjon kvinnelige prester og utformet samtidig en skapelsesteologi som også legitimerte homofilt samliv.

Selv om MF så sent som ved midten av 1990-tallet klart avviste homofilt samliv, slik praksis var synd, så hadde ikke institusjonen mye å stille opp mot homoteologien.

MF hadde startet et samarbeid om presteutdannelsen med biskoper i statskirken («ordinasjonslinjen»). Det ble etter hvert klart at flere av biskopene hadde en lære om homofili som var stikk strid med MFs konservative læresyn.

To av dem, Stålsett og Köhn, innsatte prester i tjenesten som levde i partnerskap. Hva skulle MF gjøre?

Dekanus Torleiv Austad fant en løsning som innebar at man skulle samarbeide med alle biskopene uansett deres lære om homofilt samliv.

Men MF burde gjøre sitt syn gjeldende i kirken, tale inn i dens lærepluralistiske rom, også til de biskoper MF var uenig med. Etter hvert ble også MF naturlig nok lærepluralistisk.

Løsningen i 2020 var til forveksling lik den biskop Tandberg gjorde gjeldende i 1919, og som Hallesby tok et oppgjør med: Kirken er et rom for fri meningsutveksling av uike lærestandpunkter.

Tandberg lot liberalismen dominere sitt kirkesyn. Som institusjon var MF i utgangspunktet knyttet til den liberale Venstrestaten. Men staten har endret seg. Det har også MF.