Det Norge vi er glade i

Denne uka ble jeg anklaget av Erna Solberg for å være utdatert. Dette er ikke noe nytt.

Høyres sentralledelse i Oslo sentrum har ofte anklaget meg for å drømme meg tilbake til 60-tallet. Høyreledelsens anklager mot meg er såpass mange at det nesten blir vanskelig å holde oversikt.

Men på ett punkt skal jeg gi høyretoppene rett: Jeg drømmer meg helt klart tilbake dit da en toppleder i staten ikke tjente ti ganger så mye som de som gjorde den praktiske jobben.

Jeg mener bestemt at det samfunnet der direktørens barn og arbeiderens barn går i samme klasse, er bedre enn det samfunnet der direktøren og arbeideren lever i ulike virkeligheter.

Jeg ønsker å ta vare på det Norge vi er så glade i. Det Norge der det er små forskjeller. Små forskjeller mellom rik og fattig og bygd og by.

Suksessen i den norske nasjonalstaten har nettopp vært vårt samhold og folkestyre. Vårt ønske om en positiv utvikling for hele Norge. Om forskjellene øker, taper vi alle sammen.

Vi ser at Høyre og Frp i regjering (Frp nå som støtteparti for Høyre og Venstre) har tatt stadig flere grep som øker forskjellene og som rammer arbeidsfolk i Norge.

Skatte- og avgiftspolitikken er et godt eksempel. Høyre og Frp har ført en bevisst politikk for å øke avgiftene for vanlige folk.

Faktisk økte avgiftene med hele 6,3 milliarder kroner som følge av statsbudsjettene Høyre og Frp la fram sammen i regjering.

Bensin- og dieselavgiftene ble økt mer på ett år med Høyre og Frp i regjering enn den foregående regjeringen gjorde i løpet av sine åtte.

Også avgifta på strøm har blitt økt til et rekordhøyt nivå. I tillegg har arbeidsfolk som enten pendler eller bor i brakker fått en skikkelig skattesmell.

Noe av det aller mest smålige er regjeringens skatteøkninger på naturalytelser. Regjeringen har sørget for at bilmekanikere som får reparert egen bil på verkstedet der de jobber, får økt skatt, og at bussjåføren får høyere skatt når hun sitter på med busselskapet hun selv jobber for.

En av regjeringens siste grep på skattefronten er å fjerne «enkepensjonen», altså tilleggspensjonen til etterlatte, noe blant annet Pensjonistforbundet har advart mot at ville ramme mange kvinner hardt.

Alle disse skatte- og avgiftsøkningene fra regjeringen har én ting til felles: De rammer konsekvent arbeidsfolk med praktiske jobber og lav eller middels inntekt.

Regjeringen har derimot gitt store skattelettelser til de aller rikeste. Ved å kombinere skattekutt for de aller rikeste med økte avgifter for vanlige folk, har regjeringen bidratt til større forskjeller og en stadig større sentralisering av penger til de rikeste områdene i Norge.

Også Høyre og Frps konsekvente privatiseringspolitikk bidrar til å øke forskjellene. Direktørene blir flere og får stadig høyere lønninger, mens arbeidsfolk taper.

Et grelt eksempel er privatiseringen av norsk jernbane. Senterpartiet ønsker å sikre norsk jernbane på norske hender. Det gjør ikke Høyre og Frp.

De startet med å demontere NSB. Selskapet ble fratatt både tog, billettsystemer, verksteder, stasjonsbygninger og omdøpt til «Vy».

Deretter kastet regjeringen vårt felles eide norske selskap ut av en rekke jernbanestrekker, og ga de samme strekkene til britiske Go-Ahead og svenske SJ.

Salget av norsk jernbane er ikke bare et brudd med generasjoner av stolt norsk jernbanehistorie. Det får også konsekvenser for de som har hatt sitt yrkesliv langs jernbanen.

En rekke ansatte på jernbanen opplever nå press på lønn, arbeidsvilkår eller pensjonsrettigheter. Det er derimot ikke alle i jernbanesektoren som taper på privatiseringen.

Direktørene har gode dager. En rapport fra De Facto analyse viser at antallet direktører i norsk jernbane ble doblet etter Høyre og Frps jernbanereform. Og utgiftene til direktørlønninger ble tredoblet!

Også i bussbransjen ser vi at forskjellene øker. For eksempel er lønna til administrerende direktør i Vy buss blitt om lag ti ganger så høy som startlønna til en bussjåfør.

Toppsjefenes årlige lønnstillegg er de siste årene omtrent like stor som hele årslønna til en ny sjåfør. Senterpartiet har gang på gang utfordret regjeringen til å ta kontroll over denne utviklinga, og vi vil fortsette å presse den.

Usosiale avgiftsøkninger, kutt i pensjonsrettigheter og storstilt privatisering er alle grep som øker forskjellene og tar Norge i en feil retning.

Økte forskjeller kan over tid føre til mer konflikt i et samfunn, og utfordrer det fellesskapet vi over lang tid har bygget opp. La oss heller snu utviklingen.

La oss senke avgiftene for de mange, og heller øke skatten noe for de aller rikeste. La oss jobbe for å løfte lønna og pensjonene til arbeidsfolk med tøffe jobber.

La oss styrke samholdet, og ta vare på det Norge vi er så glade i.