«Det er ikke meg det er noe galt med»

Er det virkelig sant, ja, da har vedkommende et helt annet verdensbilde og et annet syn på seg selv, enn det jeg har. Selv vet jeg ikke om en eneste syndfri i min slekt, og jeg kan følge mitt DNA langt tilbake. Når jeg tenker gjennom Guds gode bud, så forstår jeg fort at jeg er skyldig i å ha brutt alle.

Jeg vet, at når jeg har sett på andre med begjær, ja, da har jeg drevet hor. Det og mer viser, at jeg ikke bare synder, men er en synder av naturen. Verken naturen rundt meg, jeg eller andre skapninger lever i noe paradis.

«Du skal elske Herren din Gud», lyder budet, men det betyr ikke at du skal begjære Gud, men holde hans bud. Men det var å begjære/være misunnelig på Gud, Adam gjorde/var, for han ønsket å bli som Gud, ja, være gud selv.