Ateistisk utgangspunkt for vitenskapen

Det ser ut til at ateister i våre dager har fått allmenn aksept for at det ateistiske utgangspunkt er det eneste gyldige innenfor vitenskapelig arbeid.

I sitt innlegg 17. juli refererer Jon Kvalbein bla. Finn Erik Vinjes påstand om at «den teologiske forskningen skiller seg fra andre universitetsdisipliner, idet teologien forutsetter en individuell gudsopplevelse og gudens eksistens.»

I vitenskapelig arbeid og diskusjoner skulle man tro at partenes innbyrdes forutsetninger var klarlagt. Da burde det være uproblematisk for en som tror på Bibelens Gud å diskutere meningsfullt og vitenskapelig med en som ikke deler denne troen.

Men det ser ut til at ateister i våre dager har fått allmenn aksept for at det ateistiske utgangspunkt er det eneste gyldige innenfor vitenskapelig arbeid. Man arbeider altså med den grunnleggende forutsetning at Gud ikke eksisterer. Men hvorfor skulle man interessere seg for fenomener man hevder ikke eksisterer, som f eks innenfor kristen teologi? Noen har kanskje bare et sosiologisk perspektiv i arbeidet med teologi.

Vitenskapelig behandles ofte Bibeltekster som et hvilket som helst litterært verk. Man taler om forfattere og genrer, akkurat slik man gjør i det som alle vet er fiktiv litteratur. Bibelens evangelister omtales gjerne som alminnelige forfattere og ikke som referenter av øyenvitner til faktiske hendelser.

Det sies gjerne om episoder i nytestamentet at Lukas eller Matteus «lar» denne hendelsen skje der og der og slik og sånn. Slike oppfatninger kan lede til paradoksale feiltolkninger som det er for omfattende å beskrive i dette innlegget.

Som kjent kan ingen vitenskap være forutsetningsløs. Under gitte forutsetninger lager man f.eks teorier som ikke er etterprøvbare. Disse har blitt grunnleggende for mange, både innenfor akademiske miljø og blant folk flest. Det gjelder først og fremst evolusjonsteorien og Big-Bang teorien. De er opphøyet til dogmer som er blitt adoptert av høystatuskilder både i media og andre steder. Ingen bør derfor undres over at flere og flere fjerner seg mer og mer fra det kristne trosgrunnlaget.

Disse teoriene ut til å benyttes som en erstatning for gudstro, selv om det ikke behøver å være noen motsetning mellom slike teorier og en personlig gudstro. Mange folk innenfor de forskjellige vitenskaper har faktisk en gudstro, men dette blir sjeldent og aldri nevnt i media.

Det underkommuniseres også at relativitetsteorien og kvanteteorien ikke er forenlig med hverandre. Dette innebærer at minst en av dem må være feil. Men dette ser ut til å være en godt bevart hemmelighet. Det er derfor naturlig å spørre om hvor det er blitt av den kritiske tenkningen i forhold til dette. Standardmodellen, en grunnleggende vitenskapelig modell, omhandler f eks bare omkring 4 prosent av universets masse ifølge Wikipedia, og vi vet fremdeles ikke hva gravitasjon egentlig er.

Likevel formidles et inntrykk av at vitenskapen nå har avdekket og forklart omtrent alt som finnes. Mye tyder også på at mange forveksler en vitenskapelig modell av virkeligheten med det som faktisk er virkeligheten. I et slikt perspektiv er det bemerkelsesverdig at det ser ut som om Bibelen er det eneste skrift som skal utsettes for kritisk granskning.

Inntrykket av vitenskapelig allvitenhet med et ateistisk utgangspunkt har antagelig innvirkning på vår kultur. Sekularisme har nærmest blitt en selvfølgelighet. Akkurat nå hører jeg f.eks på Nitimen på NRK radio. Der er det en presentasjon/reklame for et verdslig sommershow med intervju av to kjendiser. Slike presentasjoner gjør man såvidt jeg vet aldri med kristne «show» eller sommerstevner, selv om disse blir besøkt av langt flere.

Det er rett og slett underlig å se hvordan praktisk ateisme har blitt stuerent i vår kultur og på falskt grunnlag fremstilles og oppfattes som nøytralt.