Sjelesorgen og kroppen
Bibelen omtaler kroppen vår som noe vi er, ikke bare noe vi har. Jesu omsorg for folks fysiske helse understreker dette: Kroppen er viktig. Om ikke før, så oppdager vi det når vi blir syke.
I den greske filosofien kunne kroppen bli betraktet som et fengsel for sjelen. Når apostlene talte om at vi – som Jesus – skal oppstå fra graven en gang, ble det derfor kontroverser blant tilhørerne. Etter den såkalte Areopagos-talen til Paulus ser vi et eksempel på dette: «Da de hørte om dødes oppstandelse, spottet noen. Men andre sa: Vi vil høre deg tale om dette igjen!» (Apg 17,32)
Artikkelen fortsetter under annonsen.
De som ikke spottet, hadde kanskje registrert jødenes respekt for kroppen. Og når de kom til tro, oppdaget de trøsten i det kristne håpet: «Han skal forvandle vårt fornedringslegeme og gjøre det likt med sitt herlighetslegeme ved den kraft han har til også å legge alle ting under seg» (Fil 1,21).
På grunn av syndefallet blir kroppen vår «fornedret» ved «trelldommen» under helseproblemer, aldring og død (Rom 8,19–24). Men likesom Jesus fikk et herliggjort legeme påskedag, skal vi som tror på ham, få et «herlighetslegeme» når han kommer igjen.
Når temaet i sjelesorgens rom er sviktende helse, skal vi vise omsorg og be for folk. Men vi skal også løfte blikket. For «Det skal komma en dag då all smärta skall bli glömd, ingen sjukdom och nöd, ingen skiljas skall vid död».
