Rodes underlige påske

Året er 44. Vi befinner oss i et stort hus i Jerusalem. Mange er samlet. En moden kvinne reiser seg fra bønnemøtet og kaller til seg en tjenestejente. Kvinnens navn er Maria. Hun eier huset og er mor til den unge mannen Johannes Markus (han som senere skrev Markusevangeliet). Hun er også tante til kyprioten Barnabas som menigheten nylig hadde sendt til Antiokia for å snakke med Paulus.

Tjenestejenta heter Rode.

En troende tjenestejente

Før vi sier mer om det som skjedde i Marias hus (Apg 12), vil jeg prøve å forestille meg hva som fylte tankene til Rode. Hun var av dem som tidlig hadde blitt grepet av forkynnelsen til Jakob, Johannes og Peter. Liksom husfruen, Maria, kom Rode til tro. Hun satte stor pris at så mange kristne stadig samlet seg i huset der hun tjente.

Rystende opplevelser

Men nå hadde det snørt seg til. Det var påske, og kong Herodes Agrippa var kommet til Jerusalem. Han visste at det var stor uro i byen. Det gjaldt denne Jesus-bevegelsen. Tusener hadde kommet til tro på Jesus og blitt døpt. Herodes skjønte fort hvor vinden blåste blant de ledende jødene. Derfor fikk han henrettet apostelen Jakob med sverd.

Rode var rystet. Dette ble en påske hun aldri skulle glemme, for nå var også Peter tatt – og plassert i det strengeste fengslet.

Bønnemøter

De kristne hadde ingen politisk makt og så ingen utvei, menneskelig talt. Men bønnens makt kjente de. De hadde ett ønske: At Gud måtte berge Peter så han fortsatt kunne utføre den lederoppgaven han hadde hatt – og ikke lide samme skjebne som Jakob.

Nå ba de inderlig og samstemmig til Gud, i Jesu navn. Rode sa «amen» når de som ba høyt, avsluttet sine bønner (Apg 12,5, 2Kor 14,16, jf. 4,31).

Det banker på døra

Men så, under en av bønnesamlingene, hørtes plutselig en intens banking på døren til portrommet. Rode gikk til portrommet og spurte: «Hvem der?» Hun måtte forsikre seg om at det ikke var fiender som ville inn.

«Det er Peter. Kan jeg komme inn?»

Fra utallige taler kjente hun igjen stemmen. Det var Peter. Sto altså det store bønneemnet deres like utenfor? Rode sprang inn til de andre, fektet med armene og pratet i vei.

Trodde de henne?

Nei.

Men Peter fortsatte å banke. Maria åpnet, og nå fikk alle se det Rode hadde hørt og sagt! Det var apostelen! Peter fortalte om engelen som befridde ham fra lenkene og fra soldatene … og om jerndøren som åpnet seg. Ansiktene strålte av takknemlig forundring.

Før Peter gikk, ba han dem hilse til den «andre» Jakob, Jesu bror, som nå var blitt en viktig leder.

Et tankeeksperiment:

Hvis Rode hadde kommet til en forsamling hos oss, hva ville hun ha sagt?

Kanskje følgende:

Ikke tenk smått om bønn! Gud er underets Gud. Kanskje skal dere fornye bønnemøtene? Samstemmig og inderlig bønn preget samlingene i Marias hus. Vi tok på alvor det som hennes sønn, Markus, gjenga i sitt evangelium: Jesu oppmuntringer og løfter knyttet til bønn.

Les de talene av apostlene som Lukas har gjengitt i Apostlenes gjerninger. Nesten hver gang apostlene avsluttet sine taler, sa de noe om påsken. Ikke den spesielle påsken da Peter var fengslet, men den første påsken, da Jesus døde og oppsto. Alt skjedde etter Guds plan, og det skjedde for syndere.

Iveren hennes ville kanskje ha gått over til et trygt smil. For hun, tjenestejenta i Marias hus, hadde sett lyset nettopp ved det som Gud hadde lagt apostlene på hjertet: «Han bød oss å forkynne for folket og vitne at han (Jesus) er den som Gud har satt til å være dommer over levende og døde. Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn» (Apg 10,42–43).

Hun ville kanskje ha avsluttet med å se ut over forsamlingen og si: «Liksom Gud åpnet jerndøra slik at Peter kom ut av fengslet, … slik har han gjennom Jesus åpnet døren inn til himmelen. For oss. Helt ufortjent. Halleluja.»

Takk, Lukas, for det lille du skrev om tjenestejenta Rode i Apostlenes gjerninger. Jeg leste om henne i dag – og fikk noen oppbyggelige tanker.