JERUSALEM: Innledningen «Se, vi går opp til Jerusalem» er denne søndagstekstens fastetid-forvarsel. Det bor tunge steg oppover de lange Jerusalemsbakkene – mot lidelse, død og oppstandelse – i disse ordene, skriver Odd Sverre Hove. Foto: Adobe Stock

Profetier som 
skal oppfylles

Fastelavnssøndag er en slags overgangssøndag. Som siste søndag i Åpenbaringstiden har den på en spesiell måte til formål å hjelpe oss å få øye på Jesu herlighet. Og som siste søndag før Askeonsdag og fastetidens begynnelse er Fastelavnssøndag vel også på sett og vis en førfaste-festdag (selv om de folkelige festutslagene i visse varmere land ikke akkurat er noe å kave etter).

Vår nye tredje rekkes prekentekst inneholder Lukasevangeliets sjuende og siste lidelsesforutsigelse. (Sjutallet er her et maksimumstall. Man teller da med følgende stedene foran vår tekst: Luk 5:35; 9:22, 43–45; 12:50; 13:32f og 17:25; noen av disse stedene burde vi kanskje bare beskrives som indirekte lidelsesforutsigelser).

Foran vår tekst har Jesus og disiplene drøftet alvoret i Den rike unge mannens beslutning om å gå bedrøvet bort. Og Jesus har på spørsmål fra Peter lovet overveldende lønn og kompensasjon til alle som lider store tap for Guds rikes skyld. Så fortsetter Lukas slik:

31 Han tok de tolv til side og sa til dem: Se, vi går opp til Jerusalem, og alt som er skrevet av profetene om Menneskesønnen, skal oppfylles.

Innledningen «Se, vi går opp til Jerusalem» er denne søndagstekstens fastetid-forvarsel. Det bor tunge steg oppover de lange Jerusalemsbakkene – mot lidelse, død og oppstandelse – i disse ordene. Og siden fastetiden først og fremst er en pasjonstid kaller dette uttrykket oss til medvandring.

At fastetiden først og fremst er en pasjonstid betyr dessuten at tankene våre i denne tiden bør vende seg mot Jesu lidelse i vårt sted. Vi bør (ikke for Jesu skyld, men for vår egen skyld) la hjertet fylles av bevisstheten om hva det kostet ham å frelse oss. At ordene om vandring oppoverbakke mot Jerusalem kaller oss til medvandring, handler så om det samme. Fysisk faste er stort sett ikke påbudt i Bibelen (unntak: Jom Kippur for jøder). Men tankene våre vil ha godt av å disiplineres med samme slags disiplin som fysisk faste krever, slik at vi i de kommende ukene blir Jesu medvandrere på lidelsesveien.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vers 31 fortsetter med uttrykket «alt som er skrevet av profetene, skal oppfylles». Det står ikke her hvilke GT-profetier Jesus sikter til. Men uttrykket må vel generelt antas å peke på i alle fall de GT-profetiene som forutsier Messias’ lidelse, død og oppstandelse. På dette punktet har Lukas ellers gitt oss en saklig parallelltekst i avsnittet om Jesu bibeltime for Emmaus-vandrerne, se Luk 24. Men heller ikke der spesifiseres det hvilke GT-tekster Jesus gjennomgikk og definerte som lidelsesforutsigelser. Dette spørsmålet er derfor en hovedsak i denne søndagsteksten: Hvilke GT-profetier sikter Jesus her til?

Alle de kommentarene jeg har sjekket, er enige om å peke på den store profetien om Herrens lidende tjener (se Jes 52:13–53:12). Der står det veldige ting profetert om Messias: Han skal bli «oppløftet og opphøyet og være meget høy» (= korsdød-henspilling, se 52:13). Han skal bli «ille tilredt» (52:14). Han skal «bestenke mange folkeslag» (52:15). Og når han blir «slått av Gud» (53:4+6+10), skal han samtidig lide stedfortredende for «våre overtredelser» og i vårt sted bli «knust for våre misgjerninger» (53:5).

Generelt er denne Jesajaprofetien adressert til jøder (som utvilsomt vil trenge en ferdigskrevet botsbønn å be den dagen Israels omvendelse skjer). Men i kraft av trosrettferdighetslære og medborgerskapsteologi har også vi hedningekristne samme adgang til denne tekstens nådige frelsesbudskap.

Er så Jes 53 den eneste GT-profetien Jesus kan ha tenkt på her i vers 31? Nei, sannsynligvis bør vi snarere tenke oss en hel liste med GT-henvisninger. Trolig begynner den allerede med 1Mos 3:15 hvor det står at en ætling av Eva skal dø av slangegift i hælen, samtidig som ætlingen skal knuse slangens hode. Deretter kan vi jo tenke på slike tekster som Jes 49:7, 50:5f, Salmene 22 og 69, kanskje også 2 og 16 og 118:22.

Når Jesus i vers 31 bruker Menneskesønnbetegnelsen, vil han dessuten at vi skal tenke på Dan 7:9–14.

Slik fortsetter søndagsteksten:

Artikkelen fortsetter under annonsen.

32 For han skal overgis til hedningene og bli hånet og mishandlet og spyttet på.

33 De skal hudstryke ham og slå ham i hjel. Og på den tredje dagen skal han stå opp igjen.

Sammenlignet med de tidligere lidelsesforutsigelsene går Jesus her i større detalj. Blant annet er det viktig å legge merke til at Jesus uttrykkelig sier at det ikke er jødene som skal torturere og korsfeste. Men det er det hedninger (= romerne) som skal gjøre. Jødenes andel er å «overgi» Jesus til ikke-jøder (noe som er ille nok). Men den antisemittiske forestillingen (særlig i Sør- og Øst-Europa) om jødefolket som «Kristus-mordere» er skammelig og grovt bibelstridig. Dét bør vi som kristen kirke ofte forkynne til oss selv.

Også de ulike leddene i lidelseskarakteristikkene er her flere enn vanlig og mer detaljerte. Jesus skal både hånes, mishandles, spyttes på og hudstrykes før han blir slått i hjel. Men Jesus forutsier også påskens velsignede oppstandelsesbudskap på den tredje dagen.

Det avsluttende verset om disiplenes åndelige blindhet er også språklig sett sterkt betont gjennom en trippelrepetisjon:

34 Men de forsto ikke noe av dette, og dette ordet var skjult for dem, og de skjønte ikke det han sa.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Allerede Jesaja profeterte om denne manglende evnen til å forstå (se Jes 53:1). Det er ellers tre forskjellige erkjennelsesbegreper i dette verset, og de kaster gjensidig lys over hverandre: De forsto ikke («syn-íeemi»), de greide ikke å erkjenne («ginóoskoo») – fordi «ordet var blitt skjult» for dem (passiv av «kryptoo»; som igjen er det stikk motsatte av «åpenbare», «apokalyptoo»).

Det var først da Jesu forutsigelser faktisk gikk i oppfyllelse, disiplene greide å få disse erkjennelsesfunksjonene i gang igjen. På søndag er det vår oppgave å se til at også vi greier å forstå det Jesus sier.

Fastelavnssøndag

Prekentekst: 
Luk 18:31–34

Lesetekster: 
Jes 52:13–15 
og 1Tim 2:1–6a