Profetier som 
skal oppfylles

Fastelavnssøndag er en slags overgangssøndag. Som siste søndag i Åpenbaringstiden har den på en spesiell måte til formål å hjelpe oss å få øye på Jesu herlighet. Og som siste søndag før Askeonsdag og fastetidens begynnelse er Fastelavnssøndag vel også på sett og vis en førfaste-festdag (selv om de folkelige festutslagene i visse varmere land ikke akkurat er noe å kave etter).

Vår nye tredje rekkes prekentekst inneholder Lukasevangeliets sjuende og siste lidelsesforutsigelse. (Sjutallet er her et maksimumstall. Man teller da med følgende stedene foran vår tekst: Luk 5:35; 9:22, 43–45; 12:50; 13:32f og 17:25; noen av disse stedene burde vi kanskje bare beskrives som indirekte lidelsesforutsigelser).

Foran vår tekst har Jesus og disiplene drøftet alvoret i Den rike unge mannens beslutning om å gå bedrøvet bort. Og Jesus har på spørsmål fra Peter lovet overveldende lønn og kompensasjon til alle som lider store tap for Guds rikes skyld. Så fortsetter Lukas slik:

31 Han tok de tolv til side og sa til dem: Se, vi går opp til Jerusalem, og alt som er skrevet av profetene om Menneskesønnen, skal oppfylles.

Innledningen «Se, vi går opp til Jerusalem» er denne søndagstekstens fastetid-forvarsel. Det bor tunge steg oppover de lange Jerusalemsbakkene – mot lidelse, død og oppstandelse – i disse ordene. Og siden fastetiden først og fremst er en pasjonstid kaller dette uttrykket oss til medvandring.

At fastetiden først og fremst er en pasjonstid betyr dessuten at tankene våre i denne tiden bør vende seg mot Jesu lidelse i vårt sted. Vi bør (ikke for Jesu skyld, men for vår egen skyld) la hjertet fylles av bevisstheten om hva det kostet ham å frelse oss. At ordene om vandring oppoverbakke mot Jerusalem kaller oss til medvandring, handler så om det samme. Fysisk faste er stort sett ikke påbudt i Bibelen (unntak: Jom Kippur for jøder). Men tankene våre vil ha godt av å disiplineres med samme slags disiplin som fysisk faste krever, slik at vi i de kommende ukene blir Jesu medvandrere på lidelsesveien.

Vers 31 fortsetter med uttrykket «alt som er skrevet av profetene, skal oppfylles». Det står ikke her hvilke GT-profetier Jesus sikter til. Men uttrykket må vel generelt antas å peke på i alle fall de GT-profetiene som forutsier Messias’ lidelse, død og oppstandelse. På dette punktet har Lukas ellers gitt oss en saklig parallelltekst i avsnittet om Jesu bibeltime for Emmaus-vandrerne, se Luk 24. Men heller ikke der spesifiseres det hvilke GT-tekster Jesus gjennomgikk og definerte som lidelsesforutsigelser. Dette spørsmålet er derfor en hovedsak i denne søndagsteksten: Hvilke GT-profetier sikter Jesus her til?

Alle de kommentarene jeg har sjekket, er enige om å peke på den store profetien om Herrens lidende tjener (se Jes 52:13–53:12). Der står det veldige ting profetert om Messias: Han skal bli «oppløftet og opphøyet og være meget høy» (= korsdød-henspilling, se 52:13). Han skal bli «ille tilredt» (52:14). Han skal «bestenke mange folkeslag» (52:15). Og når han blir «slått av Gud» (53:4+6+10), skal han samtidig lide stedfortredende for «våre overtredelser» og i vårt sted bli «knust for våre misgjerninger» (53:5).

Generelt er denne Jesajaprofetien adressert til jøder (som utvilsomt vil trenge en ferdigskrevet botsbønn å be den dagen Israels omvendelse skjer). Men i kraft av trosrettferdighetslære og medborgerskapsteologi har også vi hedningekristne samme adgang til denne tekstens nådige frelsesbudskap.

Er så Jes 53 den eneste GT-profetien Jesus kan ha tenkt på her i vers 31? Nei, sannsynligvis bør vi snarere tenke oss en hel liste med GT-henvisninger. Trolig begynner den allerede med 1Mos 3:15 hvor det står at en ætling av Eva skal dø av slangegift i hælen, samtidig som ætlingen skal knuse slangens hode. Deretter kan vi jo tenke på slike tekster som Jes 49:7, 50:5f, Salmene 22 og 69, kanskje også 2 og 16 og 118:22.

Når Jesus i vers 31 bruker Menneskesønnbetegnelsen, vil han dessuten at vi skal tenke på Dan 7:9–14.

Slik fortsetter søndagsteksten:

32 For han skal overgis til hedningene og bli hånet og mishandlet og spyttet på.

33 De skal hudstryke ham og slå ham i hjel. Og på den tredje dagen skal han stå opp igjen.

Sammenlignet med de tidligere lidelsesforutsigelsene går Jesus her i større detalj. Blant annet er det viktig å legge merke til at Jesus uttrykkelig sier at det ikke er jødene som skal torturere og korsfeste. Men det er det hedninger (= romerne) som skal gjøre. Jødenes andel er å «overgi» Jesus til ikke-jøder (noe som er ille nok). Men den antisemittiske forestillingen (særlig i Sør- og Øst-Europa) om jødefolket som «Kristus-mordere» er skammelig og grovt bibelstridig. Dét bør vi som kristen kirke ofte forkynne til oss selv.

Også de ulike leddene i lidelseskarakteristikkene er her flere enn vanlig og mer detaljerte. Jesus skal både hånes, mishandles, spyttes på og hudstrykes før han blir slått i hjel. Men Jesus forutsier også påskens velsignede oppstandelsesbudskap på den tredje dagen.

Det avsluttende verset om disiplenes åndelige blindhet er også språklig sett sterkt betont gjennom en trippelrepetisjon:

34 Men de forsto ikke noe av dette, og dette ordet var skjult for dem, og de skjønte ikke det han sa.

Allerede Jesaja profeterte om denne manglende evnen til å forstå (se Jes 53:1). Det er ellers tre forskjellige erkjennelsesbegreper i dette verset, og de kaster gjensidig lys over hverandre: De forsto ikke («syn-íeemi»), de greide ikke å erkjenne («ginóoskoo») – fordi «ordet var blitt skjult» for dem (passiv av «kryptoo»; som igjen er det stikk motsatte av «åpenbare», «apokalyptoo»).

Det var først da Jesu forutsigelser faktisk gikk i oppfyllelse, disiplene greide å få disse erkjennelsesfunksjonene i gang igjen. På søndag er det vår oppgave å se til at også vi greier å forstå det Jesus sier.