De vil ha svar vi ikke har...

For­føl­gel­se av krist­ne har mange an­sik­ter, ofte er det de sva­kes­te grup­pe­ne som lider mest. De som er «under ra­da­ren», de vi ikke ser, skriver Trond Kjartan Michaelsen.

Jeg tref­fer henne i en liten by midt i Co­lom­bia. Hun er i slut­ten av tretti­åre­ne, er trett etter en lang reise med ster­ke inn­trykk. «Marie» kom­mer fra en liten lands­by nord i lan­det.

Hun har opp­søkt tre kvin­ner og deres barn etter at kvin­ne­ne har blitt opp­søkt av ge­ril­ja­en. Vi må sette oss når hun skal for­tel­le om hen­del­sen kvin­ne­ne nett­opp har opp­levd, den er vold­som og bru­tal. «Marie» spør: «Hvor­dan kan slikt skje, hvor­dan kan noen hate så in­tenst at de kan ut­fø­re slike ugjer­nin­ger mot tre kvin­ner og deres barn?»

«Marie» er felt­ar­bei­der i Åpne Dører. Hun er en av dem som opp­sø­ker våre for­fulg­te tros­søs­ken der de bor, eller dit har de flyk­tet eller blitt for­vist til.

Hun snak­ker med dem, møter blik­ke­ne deres, hol­der rundt dem mens de grå­ter, hører klage­ro­pe­ne og roper til Gud sam­men med dem. Sam­men fin­ner de også håp og styr­ke, «Marie» er vitne til hvor­dan Gud er mek­tig til å styr­ke og reise opp igjen knek­te men­nes­ker. Hun ser hvor uen­de­lig vik­tig det er at disse men­nes­ke­ne har for­be­dere som er vil­lig til å be for dem, hvor stor verdi det har at noen er vil­li­ge til å høre og for­tel­le deres his­to­rie og legge dem frem for Gud i bønn.

Co­lom­bia er et vak­kert land med enda vak­re­re men­nes­ker. Men volds­ni­vå­et er høyt, og mange krist­ne er for­vist bort fra sine hus og ei­en­dom­mer. Kjønns­ba­sert vold mot krist­ne er et øken­de pro­blem, guds­tje­nes­ter blir over­vå­ket og kir­ker blir hind­ret i ar­bei­det. I om­rå­der hvor re­gje­rin­gen har mis­tet kon­trol­len over of­fent­lig sik­ker­het, fort­set­ter nar­ko­tika­kar­tel­ler og il­le­ga­le be­væp­ne­de grup­per å ope­re­re ustraf­fet. Krist­ne blir for­fulgt på grunn av deres nær­vær som en al­ter­na­tiv sam­funns­in­sti­tu­sjon, og for deres vit­nes­byrd gjen­nom so­sia­le og po­li­tis­ke ak­ti­vi­te­ter. Kort for­talt øde­leg­ger krist­ne for både venstre­ra­di­kal og høyre­ra­di­kal ideo­lo­gi

Kon­ver­tit­ter fra de inn­fød­te in­dianer­grup­pe­ne blir ofte sett på som en trus­sel mot mak­ten til lo­ka­le le­de­re og stam­mens tra­di­sjo­ner for fedre­dyr­kel­se. Fordi de blir sett på som en trus­sel mot be­va­rin­gen av de inn­fød­tes kul­tur og tra­di­sjo­ner, blir inn­fød­te krist­ne ofre for for­føl­gel­se.

Kra­vet fra mange krist­ne om å få ha egne sko­ler for barna der de slip­per å få opp­læ­ring og å delta i de tra­di­sjo­nel­le hekse­kuns­te­ne blir møtt med vold og dis­kri­mi­ne­ring. Vil­kår­li­ge feng­sels­straf­fer av an­ner­le­des ten­ken­de er hel­ler ikke uvan­lig.

Kvin­ne­ne «Marie» nett­opp har be­søkt er krist­ne. To av dem ble enker for en tid til­ba­ke, men­ne­ne ble drept av ge­ril­ja­en fordi de for­kyn­te evan­ge­li­et og ledet mange men­nes­ker til Jesus.

De ville ikke legge seg under ge­ril­ja­ens ideo­lo­gi, de nek­tet å la ge­ril­ja­ens skrems­ler og trus­ler føre demt til taus­het. Til slutt ble de for ster­ke for ge­ril­ja­en, for far­li­ge - de vant flere men­nes­ker for Jesus enn ge­rilja­grup­pen klar­te å re­krut­te­re til sin egen kamp for væp­net re­vo­lu­sjon. De drep­te to av dem, den tred­je man­nen er ennå ikke fun­net. Over­gri­per­ne trod­de at nå var kam­pen mot evan­ge­li­ets vekst i om­rå­det vun­net. Men de tok feil, enda flere gav sitt liv til Jesus.

De kom igjen, denne gan­gen for å jage ut av om­rå­det alle som be­kjen­te troen på Jesus. «Blir de krist­ne flere når vi dre­per le­der­ne, får vi hel­ler jage dem bort le­ven­de.» Men våre krist­ne tros­søs­ken ville ikke la seg jage, her har de sine hjem, sine jor­der og sine dyr. Her har de bodd i ge­ne­ra­sjo­ner, dette er deres hjem - ikke ge­ril­ja­ens.

«For noen dager siden kom ge­ril­ja­en igjen,» fort­set­ter «Marie». «De viste ingen nåde.» «Marie» ser ned i bak­ken og fort­set­ter med lav stem­me: «De bandt barna fast slik at de måtte se at mød­re­ne deres ble vold­tatt av ge­ril­ja­ens sol­da­ter.» Da over­gri­per­ne var fer­di­ge med ugjer­nin­gen ropte kom­man­dan­ten: «Neste gang fly­ter det blod - dette er en ad­var­sel!»

Vi sit­ter stil­le, begge to. Hva skal vi si?

«Hva sier du til dem?» spør jeg «Marie» etter en stund.

«Hva skal jeg si?» sva­rer hun og ser på meg med spør­ren­de øyne. «Kvin­ne­ne spør meg om hvor­for Gud til­la­ter slikt, hvor­dan dette kan skje? De vil ha svar...svar som vi ikke har!»

Åpne Dører har ved års­skif­tet pre­sen­tert for­føl­gel­ses­lis­ten for 2014 med over­sikt over de 50 vans­ke­ligs­te lan­de­ne å være kris­ten i. 100 mil­lio­ner krist­ne blir for­fulgt for sin tro på Jesus Kris­tus. Co­lom­bia lig­ger midt på lis­ten, nr 25. For­ri­ge år var de nr 46, altså er det blitt vans­ke­li­ge­re å prak­ti­se­re sin krist­ne tro i Co­lom­bia.

For­føl­gel­se av krist­ne har mange an­sik­ter, ofte er det de sva­kes­te grup­pe­ne som lider mest. De som er «under ra­da­ren», de vi ikke ser. Noen hadde kan­skje hørt om de to drep­te pas­to­re­ne, og han som de ikke vet om lever eller er død? Men kvin­ne­ne og barna som er til­ba­ke er det nes­ten ingen som hører om.

De er ofte tros­hel­te­ne som kjem­per vi­de­re. Det er de som mange gan­ger vel­ger til­gi­vel­se i ste­det for hevn, som vel­ger be­kjen­nel­se i ste­det for for­nek­tel­se, som lærer barna sine å elske i ste­det for å hate på tross av sine er­fa­rin­ger. Det er et hardt liv med valg som må tros­se fø­lel­ser. Det er å leve i tro.

Åpne Dører vil være der, også for dem. Kal­let er «å styr­ke den rest som er igjen før den dør». For­fulg­te krist­ne er ikke så krav­sto­re, de roper ikke så høyt, men ber oss stå sam­men med dem i bønn. Vi håper du vil la deg be­rø­re og en­ga­sje­re også for dem vi nes­ten aldri hører om.