BRØDSØNDAGEN: Etter gammel fasteskikk hadde fjerde søndag i fastetiden tilnavnet «midtfastesøndag» eller Brødsøndagen, skriver Odd Sverre Hove. Foto: Lise Åserud / NPK

Brød uten datostempling

Etter gammel fasteskikk hadde fjerde søndag i fastetiden tilnavnet «midtfastesøndag» eller Brødsøndagen. Halvveis i fastetiden fokuserte tekstene på det velsignede brødet fra himmelen: Jesus selv. Tilnavnet er nå blitt borte fra de nye tekstrekkene. Men saken er fortsatt i behold i de forskjellige tekstene.

Kapittel 6 i Johannesevangeliet er svært langt. Det begynner med beretningen om Jesus som metter 5000 i ødemarken og fortsetter med disiplenes sjøreise og Jesu vandring på sjøen. Prekenteksten vår forteller deretter hva som skjedde neste dag:

24 Men da folket så at Jesus ikke var der, og heller ikke disiplene hans, gikk de i båtene og kom til Kapernaum for å lete etter Jesus.

25 Og da de fant ham på den andre siden av sjøen, sa de til ham: Rabbi, når kom du hit?

26 Jesus svarte dem og sa: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dere søker meg, ikke fordi dere så tegn, men fordi dere spiste av brødene og ble mette!

Folk spør i vers 25 etter Jesu reisemåte over sjøen. De hadde sett disiplene gå om bord i én båt og de hadde sett at det bare manglet én båt. Derfor ante de tydeligvis at Jesus måtte ha krysset Galileasjøen på en uforklarlig måte. Men Jesus svarer, som vi ser i vers 26, ikke på spørsmålet deres (det gjør derimot apostelen Johannes i vers 22–23 like foran vår tekst).

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I stedet forteller Jesus folkemengden i vers 26 den virkelige grunnen til at de selv dro over Galileasjøen. De hadde opplevd et brødunder, men det hadde bare beveget dem til å lete hos Jesus etter en jordisk løsning på menneskenes klassiske brødbekymringer. På lignende måte må Jesus få avsløre også vår inngrodde materialisme.

I det neste verset fortsetter Jesus med det som er hovedbudskapet i midtfastesøndagens prekentekst:

27 Arbeid ikke for den maten som forgår, men for den maten som varer ved til evig liv, den som Menneskesønnen skal gi dere. For på ham har Faderen, Gud, satt seglet sitt.

Når Jesus sier «arbeid ikke for den maten som forgår», bruker han på grunnspråket en såkalt elliptisk nektelsesform som egentlig har betydningen «ikke først og fremst …, men …» (prgr 139b i Leivestads grammatikk). Jesus forbyr oss altså ikke å arbeide for det jordiske levebrødet vårt. Men han befaler oss å gi jordisk levebrød rang og betydning etter salighetsspørsmålet.

Uttrykket «mat som varer ved til evig liv» peker på frelse og salighet. Hva slags mat Jesus da snakker om, blir klart først i vers 35 nedenfor. Men Jesus gir allerede i vers 27 en definisjonsantydning. Han sier at han snakker om «det brødet som Menneskesønnen skal gi dere». Dette brødet har evne til å gi evig liv fordi Faderen selv har satt «seglet sitt» på Menneskesønnen. Seglet var i gammel tid vanlige folks garanti for at et løfte virkelig stammet fra konger og myndighetspersoner. Faderens segl på Sønnen er en slik garanti. Antakelig sikter Jesus til det Faderen sa fra himmelen da Jesus ble døpt (se Johs 1:32ff m.parr.). Det bor treenighetslære i Jesu ord på dette punktet – og i flere av de følgende versene:

28 De sa da til ham: Hva skal vi så gjøre for å gjøre Guds gjerninger?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

29 Jesus svarte og sa til dem: Dette er Guds gjerning at dere skal tro på ham som han har sendt.

Folkemengdens spørsmål etter «Guds gjerninger» er tydeligvis ekko av Jesu ordbruk i vers 27: «arbeid for …». Uttrykket «Guds gjerninger» betyr antakelig «Gud velbehagelige gjerninger», det vil si gjernings-rettferdiggjørelse. Jesus korrigerer dette i vers 29 ved å fremholde at det dreier seg om tro.

Dessuten signaliserer Jesus enda sterkere enn i vers 27 at han med uttrykket «brød som gir evig liv» egentlig siktet til en person: «tro på ham som Gud har sendt». At tilhørerne i alle fall får tak i dét poenget fremgår av neste spørsmål de reiser:

30 De sa da til ham: Hva tegn gjør du da, så vi kan se det og tro på deg? Hvilken gjerning gjør du?

31 Fedrene våre åt manna i ørkenen, slik det står skrevet: Brød fra himmelen ga han dem å ete.

32 Jesus sa da til dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Moses ga dere ikke brødet fra himmelen. Men Faren min gir dere det sanne brødet fra himmelen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

33 For Guds brød er det som kommer ned fra himmelen og gir verden liv.

Folkemengdens spørsmål i vers 30–31 avspeiler en velkjent forventning. Mange rabbier hadde sagt at Messias, når han kom, ville mangedoble mannaunderet i tid og rom. Det tilhørerne derfor egentlig sier i vers 30–31, er at Jesus må gi dem et nytt storslått mannaunder. Så ville de tro på ham.

Jesus dobbeltkorrigerer dette i vers 32–33. Det var ikke Moses, men Faderen, som ga dem «himmelbrødet» (= mannaen). Dessuten var også mannaen egentlig bare av jordisk og forgjengelig slag. Men det brødet Jesus har å gi, er sant og ekte himmelbrød (vers 33). Det forlenger ikke bare livet fram til neste måltid. Men det gir evig liv.

Etter dette svaret kommer tilhørerne med samme type reaksjon som den samaritanske kvinnen (se Johs 4:15):

34 De sa da til ham: Herre, gi oss alltid dette brødet!

35 Jesus sa til dem: Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre. Og den som tror på meg, skal aldri noen gang tørste.

36 Men jeg sa dere at dere har sett meg, og likevel tror dere ikke.

I vers 35 får vi det fulle lyset over meningen med det Jesus sa i vers 27. Derfor utgjør også vers 35 denne tekstens hovedbudskap. At Jesus sier «Jeg er …» er i seg selv betydningsfullt. Det minner om Faderens gammeltestamentlige navn «Jeg er» (se 2 Mos 3:14f, sml Johs 8:12, 10:7, 10:11, 11:25, 14:6 og 15:1).

At Jesus identifiserer seg som «livets brød» betyr at han i egen person faktisk bringer nettopp det mangedoblede mannaunderet som rabbiene hadde snakket om. Men det handler altså om mye mer enn bare jordisk brød og manna. Det handler om Jesus selv som det evige livets uforgjengelige himmelbrød.

4. søndag i fastetiden

Prekentekst: Joh 6:24–36

Lesetekst er: 5 Mos 8:2–3 og 1Kor 10:16–17