HERRENS BØNN: Fadervår er gitt oss av Jesus selv, skriver Håkon C. Hartvedt. Foto: Odd Mehus

Velsignede Fadervår

Arne Prøis forteller i en av sine bøker om da den kjente misjonæren Lars Skrefsrud lå på det siste. Han hadde hørt om denne episoden fra J. J. Oftedal, generalsekretær i Santalmisjonen som nok var den siste som hadde personlige opplevelser med Skrefsrud i hans siste år på Ebenezer.

«Skrefsrud fikk på slutten er hjerneblødning som han delvis kom seg av, men noe var skadet. Den kjente misjonæren behersket en lang rekke språk, jeg har hørt ham tale om flere titall. På Ebenezer var det andakt og bønn hver kveld, og ved disse kveldene avsluttet alltid Skrefsrud med å be Fadervår på norsk.

Men etter hjerneslaget skjedde det noe nytt. Han avsluttet fremdeles med Fadervår. Det nye var at verken Skrefsrud selv eller deltakerne visste på hvilket språk han bad Fadervår. Men uansett språk var det alltid Fadervår.

Noe så underbart! Langs veien ingen aner noe om, ledet Herren ham til Herrens bønn. Tilhørerne forsto nok ånden i ordene også på ukjente språk, men Herren forsto både ånden og ordene.

Det kan vel stå som en dobbel påminnelse om at vi bærer skatten i leirkar, men at glansen av Fadervår kanskje lyser skjønnest når leirkaret er gått i stykker», skriver Prøis.

Bønn er en hjertesak mellom oss og Gud. Og kanskje er det rett å si at det er når nøden fyller vårt hjerte at vi virkelig ber. Det kan også være situasjoner at vi ikke klarer å uttrykke et eneste ord med vår munn. Men hører både et hjertes hvisken og en ordløs bønn.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Og Fadervår er gitt oss av Jesus selv.