Bibelversene som skapte treenigheten

Den har blitt et ankepunkt fra både muslimer og jøder. Men treenigheten holder stand.

De første århundrene etter Kristus var preget av både teologiske debatter og hard forfølgelse. Det var i denne smeltedigelen at læren om treenigheten ble til.

Bibelforsker og professor emeritus Svein Rise er en av våre fremste eksperter på mysteriet som ligger i kjernen av kristendommen.

Her kommenterer han noen av versene som var sentrale for det særegent kristne bildet av den ene Gud.

– Hvorfor er dette et viktig vers for læren om treenigheten?

– Det er selve mysteriet vi får et lite innblikk i her. Ikke slik at vi kan forstå det med vår forstand, for Jesus sier jo i teksten noe om hva han har skjult for «vise og forstandige», som vel må bety at de som med sin fornuft forsøker å forstå det Jesus sier, de vil ikke få noe svar, sier Rise.

– De som derimot ikke forsøker, eller, som tenker at de ikke har noen mulighet til å forstå, de «umyndige små» som teksten sier, vil Jesus-hemmeligheten bli åpenbart for. Det er et tydelig signal til oss om at den dype hemmelighet er det ingen som kan gripe ut fra seg selv; den må bli gitt oss av han som taler i teksten.

Små glimt

Professoren, som har brukt mye tid på å studere treenigheten, viser til at Jesus sier «Salige er de øynene som ser det dere ser!». Det er et nikk til profetene og kongene i Det gamle testamente som gjerne ville se, men som ikke fikk se det som ble åpenbart for disiplene.

– Saken er at i Det gamle testamente fikk de bare små glimt av Gud, bare visse dimensjoner ved ham. Gud kom bare skrittvis til syne, forklarer han.

Ansikt til ansikt

I boken Jesus fra Nasaret, Del I, peker Joseph Ratzinger, som var pave Benedikt XVI på at selv om Moses erfarte Guds nærhet i skyen og fikk «tale med Gud som en venn», fikk han likevel ikke se Guds ansikt.

– Ratzinger framholder at det er ut fra dette vi må lese avslutningen av Johannesprologen: «Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er». Det betyr at løftet om en ny Moses gikk i oppfyllelse med Jesus. Med Ratzingers ord: «Han lever for Guds åsyn, ikke bare som venn, men som sønn, han lever i innerste enhet med Faderen».

Rise mener at sitatet og konklusjonen kaster lys over det Jesus sier om sitt forhold til Faderen, i denne Lukas-teksten.

– Det er bare dialogen «ansikt til ansikt» som kan forklare denne gjensidigheten mellom Faderen og Sønnen. Faderen og Sønnen «ser» hverandre fordi de er bundet sammen i en uoppløselig enhet, som Ånden også har del i. Derfor begynner teksten med at Jesus jublet «i Den hellige ånd», forklarer Rise.

– Det er ingen tilfeldighet at Jesus jubler «i Den hellige ånd», for det er Ånden som binder sammen, Ånden er kjærlighetens forbindende kraft, og derfor jubler Jesus over det fellesskapet han er en del av! Det gir oss da virkelig et lite innblikk i hvor rik denne teksten er som tekst over fellesskapet mellom Faderen, Sønnen og Den hellige ånd.

– Her får vi en gammeltestamentlig tekst som knytter «en sønn» sammen med «Veldig Gud, Evig Far». Hva er det som skjer her?

– Vi har ingen grunn til betvile at teksten er en tilbakeskuende profeti, en forutsigelse om Messias som skulle komme, sier Rise.

Han viser til at Jesus kjente de gammeltestamentlige tekstene godt og gjerne forklarte disiplene sammenhengen mellom seg selv og forutsigelsene i Det gamle testamentet.

– Et veldig godt eksempel er fortellingen om Jesu møte med Emmaus-vandrerne i Lukas 24. Der sier Jesus til disiplene: «Så uforstandige dere er, så trege til å tro alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet». Og han begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene».

Barnet var Jesus

Rise mener at det kan være liten tvil om at Jesus vil forklare disiplene at påskedramaet, som de hadde vært vitne til, var en del av en lang historie og at de måtte se hendelsene i lys av denne historien.

– Det er nærliggende i første omgang å relatere teksten til inkarnasjonen, fødselen i Betlehem. Men barnet som ble født var Jesus, og Jesus kan vi ikke tenke uavhengig av hele livshistorien, som endte med den smertefulle døden og den seierrike oppstandelsen, sier Rise og viser til neste bibelvers:

NLA-professoren mener at avsnittet fra filipper-brevet viser sammenhengen mellom Jesu dramatiske liv og Jesaja-teksten om barnet som skal fødes.

– Det var barnet som ble født, som døde og sto opp igjen, som fikk navnet «Underfull rådgiver, Veldig Gud, evig Far, Fredsfyrste». Det var ved å fornedre seg selv at Jesus ble Konge, opphøyet og herliggjort, og bare slik kunne han fullende Faderens kongedømme på jorden, forklarer teologen.

– Bare slik kunne han gjøre Faderens gjerning. Det gir innhold til navnene fra teksten i Det gamle testamente; det var ved å være tjener at Jesus ble «Underfull rådgiver, Veldig Gud, evig Far, Fredsfyrste».

Jesu lydighet, som tok ham til både kors og død, bunner i Jesu lydighet overfor Gud Fader, forklarer Rise.

– Lydigheten overfor kilden som Jesus kommer fra, reflekterer at kilden er den veldige Gud, den evige Far, og Fredsfyrsten. Slik får vi en anelse av den treenige hemmeligheten i tekstene.

Denne scenen er ofte gjengitt i kirkekunsten. Det er kanskje den bibelteksten som på tydeligst vis «presenterer» Gud som treenig.

– Det er ingen tilfeldighet at disse ordene fra himmelen kommer til Jesus i begynnelsen av hans liv. Dåpen er jo selve innvielsen til Jesu virksomhet, og da er det betegnende at det er Ånden som kommer ned og «innvier» ham til tjeneste.

– Et viktig teologisk poeng her er at Ånden som kommer, kommer med livet utenfra, fra livets kilde, som er det treenige livet i Gud. Ved Jesu dåp er dette symbolsk uttrykt ved at Ånden kommer som en due fra himmelen.

Øser liv

Rise forklarer at Den hellige ånds dypeste hensikt er å øse av sitt eget liv til andre. Det skjer over alt der nytt liv blir til, også når Jesus Kristus blir et lite barn.

– Når Ånden lar Sønnen bli menneske, som er et nytt biologisk liv, er det Faderens plan som realiseres for så vidt som sendelsen av Sønnen i det evige nå blir historisk fullbyrdet. Slik sett er det også Åndens oppgave å binde Faderen og Sønnen sammen i en usynlig enhet. At Ånden medvirker ved Jesu fødsel er derfor et vitnesbyrd om at det menneske som fødes har guddommelig opprinnelse. Og tilsvarende; at Ånden medvirker ved dåpen, stadfester at Jesus er både Gud og menneske.

Ånden holder alt sammen

Den hellige ånd sies altså å binde Faderen og Sønnen sammen, eller forene dem. Rise mener også at det kan sies at det er Ånden som holder alle ting sammen.

– Teologen Jürgen Moltmann har i mange av sine skrifter pekt på at Ånden, som holder personene i Gud sammen, også holder alle ting i denne verden sammen. Han viser blant annet til Job 34,14 hvor det står at; «om han kun tenkte på seg selv og holdt ånden, pusten sin, tilbake, da ville hver levende skapning dø og mennesket vende tilbake til støv». Ånden samler og Ånden forener. Profeten Jesaia formulerer det slik; «Se etter i Herrens bok og les! Ikke én av disse skal mangle, ingen skal lete etter de andre. For Herrens munn har påbudt det, det er hans Ånd som samler dem.

Gir seg selv

Da treenighetslæren var under utarbeidelse var Ånden den siste brikken som falt endelig på plass. Men Rise mener at det er helt åpenbart at Ånden handler selvstendig og har sine egne oppgaver.

– Ånden samler og forener, og, ikke minst, den utøser seg selv. Det er nettopp det som karakteriserer Jesus. Derfor er det samsvar mellom det faktum at Ånden viste seg ved dåpen, og Jesu egne ord: «Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv». Og: «Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann. Dette sa han om Ånden de som trodde på ham, skulle få» (Joh 7,38-39), sier Svein Rise.