Smykker forhindrer omskjæring

En rekke masai-kvinner kan takke 19-årige Andrea N. Stykket for jobb, mange også for normal sexlyst.

Andrea var 15 da hun besøkte Kenya og masaistammen første gang.

– Jeg hadde gått gjennom en veldig tøff periode i livet. I tillegg til å slite med depresjon, spiseforstyrrelse og selvskading var jeg til utredning for ME. Midt i dette fikk jeg muligheten til å dra til Kenya med Signe Søvde, som jeg til da hadde sett på som en litt sprø dame i menigheten.

Alt på denne første turen fikk Andrea livslysten tilbake.

– Vi dro åtte timer inn i bushen, til et område hvor folk lever tradisjonelt og under svært enkle kår. Jeg møtte jenter på min egen alder som levde i frykt for å bli omskåret, mange barn og voksne led av AIDS og mange unger hadde oppblåste mager som følge av mark og forurenset drikkevann. Møtet med dette samfunnet ga meg et nytt perspektiv på livet, forteller Andrea.

Sjokk

Omskjæring er formelt forbudt ved lov, men tradisjonen lever videre, ikke minst på landsbygda. Jentene blir hentet tidlig om morgenen og brakt til elva for å kjøle seg slik at de skal blø minst mulig under inngrepet. Bedøvelse er for dyrt og kniven sjelden helt ren, så omskjæringen er både sjokkartet og risikofylt.

– Statistikk viser at en tredjedel av kvinnene som blir omskåret dør som følge av dette. Noen med en gang, men de fleste av infeksjoner og andre senere komplikasjoner. De har også store smerter ved samliv og fødsel.

– De som har mot til å si nei, blir ekskludert av samfunnet. Omskjæring er en gammel tradisjon, og å gå imot den er som å gå imot hele din familie, hele stammen. Kvinnen risikerer å ikke bli gift. Man tror en uomskåret kvinne ikke vil være trofast, fordi hun kan nyte seksuallivet.

LES OGSÅ: Kristenforfølgelsen øker mest i norsk misjonsland

Selger smykker

Noen står likevel imot. Da Andrea besøkte Kenya første gang var det 26 unge jenter på ett og samme sted som erklærte at de ikke ville bli omskåret. Det kunne få store følger for dem, både økonomisk og sosialt. Skiensjenta bestemte seg for å hjelpe. Hun startet like godt sin egen hjelpeorganisasjon, Work of Blessing, der erfarne Signe sitter i styret og er senior- rådgiver.

– Jeg designet smykker som masaikvinner kunne produsere, og solgte dem i Norge. Dels i kaféen Signe og jeg driver sammen, dels gjennom homeparties og lokale butikker, forteller Andrea.

«Nabio» er navnet på smykkeprosjektet (først het prosjektet Work of Blessing). Ordet betyr «å stå sammen om det gode». Gjennom smykkesalget får unge jenter og enker inntekter som gjør at både de og barna kan ta utdannelse. Målet er å gi hjelp til selvhjelp. Dette gjør at flere og flere ungjenter sier nei til omskjæring.

LES OGSÅ: Jordmor: Omskjæring er unødvendig lidelse

Brudesalong

– Min beste venninne i Kenya er et godt eksempel på hva skolegang og arbeid kan bety. Rachel fikk støtte og studerte slik at hun nå er blitt lærer. I fjor giftet hun seg med en mann som respekterer henne og hennes valg om å ikke la seg omskjære. Signe talte, og jeg fikk være brudepike.

I Kenya er det vanlig at menn driver alle butikker, brudesalonger inkludert. Bryllupet satte Signe og Andrea på en idé. En sjenerøs brudesalong i Skien donerte brudekjoler slik at Andrea og Signe har fått muligheten til å opprette en lokal brudebutikk der kvinner får arbeid og tilgang til å leie vakre kjoler.

Masaijente

Både Signe og Andrea kjente Jan Kristensen, misjonæren og bistandsmannen fra Porsgrunn som ble drept tidligere i år.

– Vi kjenner til uroen i Kenya, men er ikke redde. Det er fredelig der vi er, forsikrer Signe.

– Fredelig, men spennende, supplerer Andrea, som har lært seg å leve med slanger, skorpioner og kakerlakker.

Jevnaldrende har utnevnt Andrea til å være en «seangiki», det vil si ei ekte masaijente. Hun har også fått navnet Nashipae, som betyr glede.

Depresjonen er borte, så det passer bra. ME-symptomene er også vekk, og energien har vendt tilbake. På en av Kenya-reisene var hun på besøk i en menighet der lederne ba for henne. Etter det har hun ikke vært syk.

– I fjor avla jeg 11 privatisteksamener på fire uker. Det hadde jeg definitivt ikke greid tidligere.

Kenya-engasjementet ble nemlig så omfattende at Andrea like gjerne sluttet på videregående for å legge mer tid i arbeidet. Prosjektene hadde fra starten av som mål å bli selvstendige, og i høst ble de det. Det har gitt Andrea mulighet til å utvide sitt sosiale engasjement. I dag bor hun i Newcastle der hun jobber for Junction42, en organisasjon som jobber i fengsler og med eksfanger.

– Men jeg vil alltid vende tilbake til Kenya, forsikrer hun.