Samarbeid mellom kristne og muslimer

Pragmatisk samarbeid om enkeltsaker kan være berettiget, men må ha klare avgrensninger, mener Dagen.

ForskerOlav Elgvin ser potensial for mer kontakt og samarbeid mellom konservative kristne og muslimer i det norske samfunnet. Bakgrunnen er doktorgradsarbeidet hans om Islams Råd Norge. Det ble han intervjuet om i Dagen i går.

Utgangspunktet til Elgvin er at sekulariseringen og liberaliseringen innebærer sammenfallende utfordringer for dem som har tradisjonelle kristne og muslimske standpunkter. Han peker på en felles interesse av å praktisere religionen slik man ønsker. Det gjelder spesielt på områder der man må regne med skepsis fra storsamfunnet. Kvinnelig religiøst lederskap, homofili og «sosial kontroll» når det gjelder å advare mot sex før ekteskapet er tre eksempler han nevner.

Her er det viktig å holde fast på to prinsipper samtidig. Det første er å ikke gå på kompromiss med den teologiske overbevisningen man har. Det andre er å forsvare trosfriheten, og ikke bare for sin egen gruppe. Med disse forutsetningene på plass må man kunne gjøre en pragmatisk vurdering av hva som er hensiktsmessig, både fra sak til sak og i det store bildet.

Den kulturelle og politiske utviklingen har ført til at begge de nevnte prinsippene er under press. Å være dogmatisk er knapt noe kompliment i vår tid. Ironisk nok ser det ut til å bli oppfattet som særlig problematisk i teologiske spørsmål. Den som har en overbevisning som bryter med det flertallets forventninger, og heller ikke er villig til å fire på denne, kan ikke nødvendigvis regne med spesielt mye forståelse.

Det henger nok sammen med at andelen nordmenn som oppgir å ha en gudstro, har falt dramatisk de siste årene. 48 prosent svarer nei på spørsmål om de tror på Gud, mens 30 prosent svarer ja, ifølge Norsk Monitors tall fra i fjor. Undersøkelsen gjennomføres annethvert år. Andelen som oppgir at de tror på Gud, har falt med 23 prosent siden målingene startet i 1985.

Når så mange oppgir å ikke ha en gudstro, kan det gjøre noe med holdningene til dem som har det. Én ting er gudstro som virker til å gi venner eller familiemedlemmer glede og mening i tilværelsen. Men hvis dette er fremmed, er det ikke underlig om man forbinder gudstro med lukkede miljøer som er både mistenkelige og skadelige. Da er det ikke underlig om kritiske tv-dokumentarer og avisreportasjer om fellesskap med sekteriske trekk, påvirker vurderingen av trosfellesskap generelt.

Nettopp dette synliggjør både behovet for og begrensningen i et samarbeid mellom kristne og muslimer.Som informasjonsleder Espen Ottosen i Norsk Luthersk Misjonssamband påpeker overfor Dagen, er nok en del kristne forbeholdne med å bli for tett assosiert med muslimer.

For det første kan det skyldes at holdningene i en del spørsmål ikke nødvendigvis er så like som det kan synes som i første omgang. For det andre er man urolig for å bli oppfattet som mer ytterliggående enn nødvendig. For det tredje er det viktig å fastholde at kristne også driver misjon overfor muslimer, som muslimer må ventes å drive misjon overfor kristne.

Samtidig bør man være pragmatisk innstilt. Som det tidvis sier i politikken: Det viktige er ikke hvem vi samarbeider med, men hva vi samarbeider om.