Når vigselsrett blir vigselsplikt

I kristen forstand kan et gyldig ekteskap kun inngås mellom én kvinne og én mann, uansett hva staten måtte mene.

Dagen skriver i dag om den svenske likestillingsministeren som foreslår å ta vigselsretten fra trossamfunn som ikke ønsker å vie likekjønnede par. Statsråden, Åsa Lindhagen fra Miljöpartiet, varsler at hun vil gå inn for en lovendring som skal gjøre dette mulig.

Vi noterer oss at ministeren avviser at det vil være et inngrep i religionsfriheten dersom prester og pastorer mister vigselsretten med en slik begrunnelse. Det må hun gjerne late som. Men dette er altså en type utilbørlig innblanding i et trossamfunns teologi som offentlige myndigheter burde holde seg langt unna.

Lindhagen kommer ikke forbi at det hun foreslår, innebærer en offentlig avskiltning av religiøse ledere som ikke har det riktige statsautoriserte teologiske synet. En slik handling vil være det sterkeste inngrepet i religionsfriheten i et skandinavisk land på meget lang tid. Det er den alvorlige realiteten i denne saken.

Man bør også minne om at det er en vigselsrett, altså en rett til å vie, som staten har gitt trossamfunn. Men her forsøker den svenske likestillingsministeren å innføre et helt nytt prinsipp. Hun tar til orde for vigselsplikt, altså at både personen som gjennomfører vielsen og trossamfunnet vedkommende tilhører, fratas muligheten til å avstå fra å vie. Og det er noe ganske annet enn vigselsrett.

Vi tror det er sannsynlig at lignende forslag etter hvert vil dukke opp også her i landet. Det er antagelig bare et tidsspørsmål før det skjer. På LHBT-området pleier Norge tradisjonelt å ta etter svenskene når det har gått cirka tre til fem år. Men kanskje vil det ta noe lengre tid i denne saken siden forslaget er såpass radikalt.

Vi vil forsvare trossamfunns juridiske vigselsrett så lenge det er mulig. For det er jo det vi snakker om her. I både Sverige og Norge har staten gitt trossamfunn mulighet til også å kunne inngå den juridiske, samfunnsrettslige delen av et ekteskap samtidig som man avholder den religiøse ekteskapsseremonien. Og det er altså den retten det er snakk om å frata trossamfunn her. Den er verdt å kjempe for.

Men for kristne er ekteskapet uansett noe mye mer og mye større enn den juridiske rammen som samfunnet setter. I kristen tenkning er ekteskapet grunnleggende sett innstiftet av Gud. Og de løftene som ektefellen gir hverandre under vielsen, de blir gitt foran Guds ansikt, med både den gleden og det alvoret et slikt gudsnærvær innebærer.

Denne gudgitte institusjonen er gitt oss med noen forbehold. Det gjelder blant annet prinsippene om kjønnspolaritet og antallsbegrensning. I kristen forstand kan et gyldig ekteskap kun inngås mellom én kvinne og én mann, uansett hvilke alternative definisjoner samfunnet eller staten måtte sette.

Hvis trossamfunns vigselsrett i fremtiden blir byttet ut med en vigselsplikt, så har man etter vår mening ikke noe annet valg enn å frasi seg å gjennomføre den juridiske delen av ekteskapsinngåelsen. Man skal fortsette å vie i en kristen seremoni, men de juridiske papirene må da signeres på et offentlig kontor.

Det blir selvfølgelig noe mer tungvindt, men langt å foretrekke fremfor at et trossamfunn selv skal avkristne sin forståelse av ekteskapet ved å godta uakseptable statlige krav.