Norsk Luthersk Misjonssamband møter kritikk etter å ha fjernet Endre Stene fra Dagen-styre. Bildet viser generalsekretær Øyvind Åsland. Foto: Alice Tegle/Dagen-arkivet

Når makten trues

Vrakingen av Endre Stene fremstår som en direkte gjengjeldelse overfor en person som våget å ta belastningen med å ta et oppgjør med ledelseskulturen i NLM.

Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) har vært utsatt for sterk kritikk det siste året. Hovedledelsen har i stor grad møtt kritikken med blank avvisning og intenst selvforsvar.

NLMs bidrag til vrakingen av Endre Stene som representant for NLM i avisen Dagens styre, er åpenbart et nytt kapittel i denne forsvarskampen. Informasjonslederens kommentarer i dagspressen i etterkant, bekrefter dette.

Jeg blir forskrekket av begrunnelsen Espen Ottosen angir. «Endre Stene har ikke bare kommet med kritikk, men har begått karakterdrap av hovedstyret og ledelsen», forteller han. Kommentaren er nærmest injurierende.

Det fremstår også som direkte gjengjeldelse overfor en person som i to kronikker våget å ta belastingen med å ta et oppgjør med en ledelseskultur som han og mange andre mener har vært rådende gjennom flere år.

Hva ellers har Endre Stene gjort? Ingenting! Hans første kronikk, «Det idealiserte fellesskapets farer», stod på trykk i Dagen 19. august i 2020. Den andre, «Det oppriktige fellesskapets muligheter» ble publisert samme sted 16. september 2020.

Ut over dette har Endre Stene ikke hatt noen innlegg, men har på forespørsel fra avisene kommentert utviklingen i debatten et par ganger. For Stene har ikke på noen måte vært den eneste som har kritisert NLM.

Den som leser Stenes to kronikker nøye, skal lete lenge for å finne noe som er i nærheten av det Espen Ottosen anklager ham for. Det finnes ikke noe som helst grunnlag for en slik anklage. I «Det idealiserte fellesskapets farer» gir Endre Stene en saklig og god analyse av NLM og ledelsen. Den bygger både på egne og andres erfaringer.

En rekke enkeltmenneskers personlige opplevelser og erfaringer kan ingen bestride, men det gjør NLM. De går hardt ut og forsvarer seg intenst både i dagspressen, egne publikasjoner, podcaster, informasjonsmeldinger til ansatte, og så videre. «Organisasjonsmaskineriet» skyr ingen midler i sitt selvforsvar mot kritiske medarbeidere.

Stene betegner kulturen som en ukultur og maktkultur. Han mener at dette kan føre til«en personalbehandling som møter medkristne med manglende medmenneskelighet og barmhjertighet, der kontradiksjon og reelle prosesser mangler. Det gjør organisasjonen særlig sårbar for inkompetanse, sladder og trakassering.»

Han avslutter imidlertid kronikken med et håp:«Jeg håper NLM tar imot utforingen til å ta oppgjør med en ødeleggende kultur og igjen lar kraften i ydmyk og selvkritisk lederskap få prege organisasjonen.»

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Men ydmykhet er ikke det han møter. Som svar på dette skriver generalsekretær Øyvind Åsland (Dagen 16.09.20) at NLM slett ikke «har noen kultur å ta et oppgjør med». Gjentatte ganger er dette blitt sagt fra NLM sin side, at de er åpne for konstruktiv kritikk. Dette sier Ottosen senest i et intervju i Ptro 6.5.21. Der sier han også,«vi vil hverandre vel».

Da spør jeg meg, er det å ville hver andre vel å gå ut i pressen slik Ottosen gjør mot Endre Stene? «Vil man hverandre vel» når han fjernes fra verv og beskyldes for «karakterdrap» av ledelsen og hovedstyret? Er enhver form for kritikk å betrakte som «karakterdrap»? Tåler ikke NLM ledelsen et myndig lekfolk som tør å si fra?

Espen Ottosen har en viktig rolle i NLM med et stort nedslagsfelt i bedehusfolket og blant kristenfolket ellers. Ut fra den maktposisjon han har, burde han vært mer forsiktig i sine karakteristikker av sin kollega. Dette er svært «stygt», og han burde be Stene om unnskyldning.

Det andre «stygge» i dette er at Endre Stene gjøres til syndebukk og skyteskive for bredden av kritikken som over tid er fremkommet mot ledelsen fra ulikt hold. Jeg tror ledelsen feilberegner situasjonen totalt om de mener dette handler om en enkeltperson.

Flere tidligere medarbeidere forteller om kritikkverdig atferd; noen av dem er blitt presset ut av organisasjonen. En rekke varslinger er sendt inn, kontrollkomiteen har kritiske merknader til personalbehandlingen og ledelse, og organisasjonens ferske medarbeiderundersøkelse forteller om alarmerende tall på opplevd maktmisbruk.

Ottosens utilbørlige kommentarer skjer samtidig som organisasjonens egen generalsekretær granskes av et eksternt varslingsutvalg! Burde ikke ydmykheten vært større?

Jeg tror ikke NLM får ro verken fra presse, engasjerte NLM-ere og kritiske ansatte før en nødvendig og uunngåelig ryddesjau er gjennomført.