Når de offentlige utgiftene vokser mer

I den lange historien­ om Norge, vil den epoken vi nå beveger oss inn i si mye om hvorvidt vi klarte å forvalte den tildelte rik­dommen slik at den ikke bare begunstiger oss som lever nå.

Fredag la regjeringen frem sin perspektivmelding. Dette er et av de viktigste dokumentene en regjering utarbeider. Her ser de blant annet flere tiår fremover, og prøver å tegne opp det økonomiske fremtidsbildet.

Dette er naturligvis forbundet med usikkerhet, noe ikke minst det siste året har vist oss. Ingen av oss kjenner fremtiden. Likevel er det både viktig og nødvendig at vi forbeder oss på tidene som ligger foran. Heller ikke i Norge kan vi bruke de samme pengene flere ganger.

I dagens situasjon er det ikke minst nærliggende å peke på veksten i statens utgifter. Finansminister­ Jan Tore Sanner (H) la fredag vekt på at olje­inntektene kommer til å gå ned.

Det er ingen overraskelse, men selv om vi vet om det, er det ikke gitt at vi klarer å disponere ressursene våre i tråd med denne kunnskapen. Derfor er det nødvendig å ­minne om det som kan virke selvsagt.

I innledningen til selve perspektivmeldingen heter det blant annet at «I tiårene som kommer, vil det stå færre i yrkesaktiv alder bak hver pensjonist. Statens utgifter vil gå opp, uten at inntektene øker like mye.»

Bak disse nøkterne formuleringene ligger det utfordrende realiteter. Ingen liker kutt i velferds­goder. Men det er neppe noen vei utenom.

Fremfor å skyve problemene foran oss, trenger vi politiske­ ledere som tar ansvarlige valg på fellesskapets ­vegne. Det er en utfordring til politikere på begge sider av høyre/venstre-aksen.

Senere i meldingen står det også at «Etter hvert vil det oppstå et økende inndekningsbehov. Det betyr at inntektene må økes eller utgiftene ­reduseres.»

I årene fremover vil den til enhver tid sitt­ende ­regjering blant annet bli målt på hvorvidt man ­klarer å leve opp til dette. Så langt har man i større grad kunnet gjøre mer av flere ting sam­tidig. I fremtiden vil man i større grad måtte velge mellom­ goder. Da vil nødvendigvis noen bli skuffet.

Ikke minst i den tiden vi fortsatt befinner oss i, hvor pandemien preger samfunnet, har det blitt ­tydelig hvilken privilegert posisjon Norge har. Vi har mulighet til å hente ut penger fra våre oppsparte midler for å løse problemer som ingen kunne forutse.

Men disse midlene er begrenset, selv om oljefondets­ svulmende størrelse kan gjøre oss blinde­ for akkurat den realiteten. I den lange historien­ om Norge, vil den epoken vi nå beveger oss inn i si mye om hvorvidt vi klarte å forvalte den tildelte rik­dommen slik at den ikke bare begunstiger oss som lever nå.

De politiske reaksjonene på perspektiv­meldingen ser ut til å gå i vante spor. Både Rødt og SV kritiserer regjeringens skattepolitikk, og mener­ den tilgodeser de rikeste på bekostning av sam­funnet for øvrig. Dette er naturligvis legitime innvendinger.

Men for partiene på venstresiden kan det også bli dyrekjøpte lærdommer når man innser at begrensningene i de offentlige budsjettene må bli strengere enn de helst hadde ønsket seg.

Derfor er det bedre å ta aktive valg nå, fremfor å overlate det til neste generasjons politikere å foreta de nød­vendige prioriteringene.