Møtte Gud, forlot alt han eide

«Kan det være at Gud fins»? Tanken munnet ut i en bønn. Den aller første i livet. Og svaret lot ikke vente på seg.

Der fins noen likheter mellom Rune Langseth og kvinnen ved brønnen i Johannes 4. De levde i synd, og fikk begge et radikalt møte med Jesus. Hun forlot det hun hadde i hendene og gikk inn i byen og sa til folk: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort!» Hun gikk til brønnen som en forvirret kvinne med mange feile valg bak seg - hun kom tilbake som evangelist med et nytt selvbilde.

Han kjente behov for å legge fra seg alt; jobben og leilighetene. Han skulle til Cook Islands i Stillehavet på Disippeltreningsskole. Alt annet var uvesentlig, og han vitnet både for de som ville høre og for de som ikke ville høre.

Kuren mot kreft

– Det var som jeg hadde funnet kuren mot kreft. Folk måtte få vite om det. Familien fikk nok litt bakoversveis, fordi de kjente meg som ateist. Nå hadde jeg plutselig fått et nytt fokus; de skulle bli frelst.

Langseth jobbet som bartender da han uventet fikk et møte med Jesus. Han hadde kommet til et punkt i livet med mange skuffelser og knuste drømmer. Hver gang han møtte motstand, dro han seg selv i nakkeskinnet og fant en løsning. Men en dag brøt han sammen og ga opp.

– Jeg hadde sluttet å tro at morgendagen hadde noe for meg, og jeg forsto at jeg ikke kunne fortsette som før, sier han.

Desperat bønn

Det var da det skjedde. Tanken på Gud, og en desperat bønn: «Nå er jeg ferdig, ta over!»

– Det ble en radikal opplevelse. Hjertet vokste inne i meg, og jeg fornemmet svak, god elektrisitet i hele kroppen. Jeg gråt og lo på samme tid, og jeg tvilte ikke lenger på at Han var Gud. Jeg hadde aldri vært så sikker på noe før, forteller han.

Barne- og ungdomspresten synes teksten i Johannes 4 er spennende av flere grunner.

– Det jeg tenker er mest relevant for folk i dag, er at Jesus bare har noen få år der han skal gjøre sin tjeneste. Han vet om folks forventninger til ham, og likevel setter han av tid til henne der ved brønnen. Det tror jeg er noe som berører folk i dag. For hvis det er noe folk trenger, så er det at noen legger andre ting til side og ser dem, og bryr seg om dem.

Han nevner konkret det han omtaler som Facebook-kulturen, med manglende vilje til forpliktelse: «Jeg kommer kanskje hvis...»

– Du kan invitere til en bursdag og oppleve at bare halvparten kommer. Det er en kultur som blir mer og mer utpreget, mener han.

Null forventning

Han fascineres av at kvinnen gikk til brønnen med null forventning, og endte opp med et nytt liv.

– Det tok tid før hun åpnet opp. Der tror jeg vi kan kjenne oss igjen, vi som har vært kristne og har vandret med Jesus noen år. Jeg tror de fleste kommer til et punkt der de stagnerer åndelig. Så slutter man å håpe på at det skal skje noe mer, og man slutter å forvente at det skal skje noe annerledes. Men Gud er Gud uansett, og kan gjøre nye, overraskende ting hver dag.

I ukene etter at han ble frelst i 2003, opplevde han at Gud snakket til ham, og budskapet var hele tiden det samme: «Jeg er Gud din far, og jeg elsker deg».

– Det ble en sånn sannhet for meg at Han har skapt meg, og elsker meg. Jeg har en kjødelig far, men også en far i himmelen. Ingenting gir meg mer tilfredsstillelse enn tanken på at Han er min Gud, og på samme tid alles Gud. Jeg blir fortsatt slått av tanken på at den dagen jeg trengte han, så var han der med én gang. Jeg forstår ikke nåden. Det er for stort.

Teologi

Da han begynte på kristendomsstudiet ved Menighetsfakultetet i 2005 hadde han ingen tanker om å bli prest. Men underveis i studiet var det flere som utfordret ham på det. Det satte i gang en tankeprosess, og etter hvert en konkret handling.

– Dagen etter at jeg satte foten inn i teologistudiet, snakket jeg med Gud, husker jeg. Jeg la fram planene og opplevde på nytt at Han overøste meg med sin kjærlighet. For meg ble det en bekreftelse på at jeg skulle bli prest.

– Hvordan opplevde du teologistudiet?

– Det var bra, men også utfordrende og vanskelig til tider, men jeg kom gjennom det. Det ble mange spørsmål underveis, i forhold til menighet, tro og bibel, men jeg opplever at troen ble styrket gjennom det, og at jeg fikk et sterkere fundament.

Stor nåde

Langseth trives som barne- og ungdomsprest i Vågsøy. Han ser det som en stor nåde og et stort ansvar å fortelle dem om Gud, og prøve å hjelpe dem med å finne sin identitet.

– Jeg opplever en åpenhet blant de unge. Noen bryr seg ikke, mens andre er åpne for meg som menneske, for mitt liv og for Jesus.

I samtale med konfirmantene bruker han sjelden ordet «synd». Han snakker mer om å gjøre imot det Gud ønsker for oss, og om de gode grensene Han setter for oss.

Samtidig synes han at Jesus er forbilledlig i måten han påpeker menneskers synd ved å si «du er fri, synd ikke mer».

– Han møter folk med nåde og et løfte om frihet, før han irettesetter livene deres, avslutter han.