Må man egentlig kalle seg kristen for å tro på Jesus?

Og hvor langt kan man gå i kontekstuell misjon før man ender i religionsblanding?

Lørdag 2. mai hadde Vårt Land en lengre artikkel omnorske misjonærer fra Frikirken som planter kirker blant muslimer i Midtøsten. Den handlet om såkalte «Jesus-troende muslimer». Dette er ikke et nytt fenomen.

Den kjente amerikanske misjonæren, dr. Phil Parshall, som i flere tiår har jobbet som misjonær blant muslimer i Bangladesh og Filippinene, underviste for snart 30 år siden på en av Ungdom i Oppdrags kurs i kirkeplanting i India.

Der møtte han en tidligere muslim som brukte muslimske former for å kommunisere evangeliet. Flere av studentene stilte spørsmålstegn ved hans teologi. Som en respons til de kritiske studentene, definerte Parshall seks ulike nivå av kontekstuell kirkeplanting blant muslimer:

C1 – Tradisjonell kirke som bruker fremmed språk.

I en C1-forsamling snakker man ikke det lokale språket, bruker kun vestlig musikk, instrumenter, klær og form. Medlemmene kommer stort sett fra en kristen bakgrunn. Det er et enormt kulturelt gap mellom det muslimske samfunnet og menigheten.

C2 - Tradisjonell menighet som bruker det lokale språket.

Dette nivået ligner forrige nivå. Forskjellen er hovedsakelig at man bruker det lokale språket, men likevel et tydelig kristent-kulturelt vokabular. Også her er det et stort kulturelt gap mellom menigheten og det muslimske livet utenfor. Mange menigheter – om ikke de fleste – i den muslimske verdenen tilhører kategorien C1 eller C2.

C3 – Fellesskap som bruker lokalt språk samt nøytrale, ­religiøse symboler.

En C3-forsamling bruker nøytrale former, ofte tradisjonell musikk, lokale klær og kunst. Religiøse muslimske elementer er likevel filtrert ut. Målet er å ta bort den vestlige smaken og kommunisere bibelske sannheter på en ikke-vestlig mate. De kan samles i en kirkebygning, men aller helst på et nøytralt sted. Medlemmene kaller seg kristne, men majoriteten har gjerne muslimsk bakgrunn.

C4 – Fellesskap som bruker lokalt språk og muslimske tradisjoner som Bibelen ikke forbyr.

Kan ligne på C3 i form, men medlemmene holder i tillegg muslimske tradisjoner som Ramadan, unngår grisekjøtt, ber med løftede hender foran seg og går gjerne i klær som er typisk for muslimer. De møtes aldri i kirkebygg.

C4 har stort sett medlemmer med muslimsk bakgrunn. De kaller seg ikke kristne, men gjerne Disipler av Isa al Masih (Jesus Messias på arabisk). De kan være akseptert av omgivelsene, men ikke alltid.

C5 – Felleskap av «messianske muslimer» som tror på Jesus som Herre og Frelser.

Denne gruppen anses som muslimer både kulturelt og juridisk. Islamsk teologi som ikke stemmer med Bibelsk lære blir avvist eller omtolket, men de kan gjerne delta i muslimsk bønn og kan bruke delene av koranen som ikke motsier Bibelen – særlig i evangelisering.

De møtes regelmessig til bønn, bibelstudier og prøver å vinne sine muslimske venner for Isa. De kan bli avvist i moskeen, ikke fordi de er blitt «kristne», men på grunn av teologiske uenigheter. De kaller seg gjerne messianske muslimer.

C6 – Fellesskap av hemmelige troende eller individer som tror i hemmelighet.

Ofte forfulgte grupper og individer som bor i totalitære land. På grunn av frykt, isolasjon og trusler, feirer de gudstjeneste i hemmelighet, gjerne alene.

Mange av disse har kommet til tro gjennom drømmer, Internett eller radio. C6-kristne bekjenner ikke sin tro offentlig, er ansett som muslimer og identifiserer seg offentlig som muslimer.

Jeg håper Parshalls oversikt kan hjelpe oss å tenke gjennom den enorme kulturelle for­skjellen det er mellom kristne og muslimer, og samtidig forstå at vår kristne kultur og historie­ som regel er et stort hinder for at muslimer kommer til tro på Jesus.

Samtidig reiser dette også et annet viktig spørsmål. Paulus taler om å være jøde for jødene og uten lov for de lovløse.

Kan man også være muslim for muslimer, for i alle fall å frelse noen (1Kor 9,19-22)?

Og hvor langt kan man gå i kontekstuell misjon før man ender i religionsblanding?