Jubel fra ukjent salmedikter

«Med hvert skritt han tok, slo han de to ordene fast for seg selv. «Han lever! Han lever!» Slik måtte hun ha følt det, kvinnen det var blitt snakket om i prekenen.»

Sitatet er fra boken «Jeg som er ringest blant ringe», og forteller hvordan Johan Halmrast skrev sangen «Å salige stund uten like» etter å ha hørt en påskepreken.

I boken, som er ført i pennen av journalist og forfatter Nils-Petter Enstad, fortelles den forholdsvis ukjente historien om Johan Halmrast og hans berømte påskesalme som først hadde tittelen «Maria Magdalenas jubel». Halmrast var lenge et ubeskrevet blad, og Enstad måtte grave dypt for å komme opp med mye informasjon om dikteren.

Boken forteller videre om hvordan Johan Halmrast omtalte seg selv som «vanskapt» og slet med helsen. Enstad maler ut hvordan de deformerte hendene maktet å skrive ut budskapet som lå så tungt på ham denne påskemorgenen.

Vi kjenner sangen som «Å salige stund uten like», og den har nok blitt sunget i mange kirker og hjem i disse dager.

Maria Magdalena er et eksempel på hvordan Guds nåde stadig øses ut over mennesker som ikke nødvendigvis hører til eliten. En kvinne var den som først forkynte Herrens oppstandelse.

Så er det Paulus som eksplisitt omtaler seg selv som «den ringeste av alle», siden han hadde forfulgt kirken. Sammen viser disse og flere av de bibelske karakterene at Gud har bestemt seg for å løfte opp og bruke mennesker som ikke løftes opp av andre.

Å, salige stund uten like,

Han lever, han lever ennu!

Han vandrer i seierens rike,

Min sjel, hvorfor sørger da du?

Han er ikke lenger i graven,

Hvor bleknet i døden han lå,

Jeg levende så ham i haven,

Og aldri så skjønn jeg ham så.

Han lever, og jeg skal få bringe

Hans venner det salige ord -

Tenk, jeg som er ringest blant ringe,

Den minste han kjenner på jord.

Tenk, jeg skal hans hilsen frembære,

Å, kunne jeg synge det ut!

Å, kunne ei engler begjære

Å gå med så salig et bud!

Å, salige stund uten like,

Han lever, han lever ennu!

Han vandrer i seierens rike,

Min sjel, hvorfor sørger da du?

Du søkte din trøst i den døde,

Og dvelte ved gravnatten kun,

Så fikk du ham levende møte,

Å, salige, salige stund!