Hva skal vi gjøre?

Det er naivt å tro at alt blir bedre bare man kommer seg ut av Den norske kirke.

Rundt i landet finnes det nå et stort antall kirkegjengere, søndagsskolelærere, korledere, kateketer og ikke minst prest­er som har havnet i en vanskelig situasjon. De er urolige for den teologiske utviklingen kirken befinner seg i, men nøler likevel med å melde seg ut.

Her har de blitt døpt og konfirmert, her har de blitt gift, og her har deres kjære blitt begravet. Den norske kirke har dannet noe av rammen rundt tilværelsen. Da er det ingen enkel sak å bryte ut. Og hvorfor skulle de bryte ut av den kirken de alltid har tilhørt når de fortsatt identifiserer seg med det kristne evangeliet?

LES: Derfor forlater jeg Den norske kirke

En måned etter Kirkemøtet har omkring 2.000 mennesker meldt seg ut av folkekirken. Det er egentlig et lite antall, når vi vet at medlemsmassen ligger oppunder 3,8 millioner. Det er godt mulig at en forholdsvis høy andel av disse 2.000 er mer enn gjennomsnittlig kirkeaktive. Likevel ser det ut til at de aller fleste av kirkens medlemmer, også dem som vil kalle seg konservative, velger å bli værende. Dette handler om mer enn treghet.

For det er naivt å tro at alt blir bedre bare man kommer seg ut av Den norske kirke. For oss som tilhører frikirkeligheten og bedehusbevegelsen kan situasjonen bidra til utvikling av mer helhetlige alternativ til Den norske kirke. I praksis er det gjerne slik at disse bevegelsene har basert deler av virksomheten på at Den norske kirke finnes som premissleverandør, så kan man i de respektive sammenhengene konsentrere seg mer om det som er særegent for den organisasjonen, forsamlingen eller menigheten man tilhører.

Men over tid er det nødvendig å utvikle fellesskap som holder gjennom et livsløp. Noe av det virkelig vidunderlige med Bibelen er at den gjør nettopp dette. Den kristne tro har livskraft i seg til å romme livet i dets bredde. Menneskene vi møter i Bibelen gikk gjennom mange slags erfaringer, og slett ikke alle tok bare heltemodige valg. Hvis Bibelen skulle skrives med kulturen i våre dagers sosiale medier som mal, måtte mange virkelighetsnære fortellinger sensureres bort.

Det finnes fortsatt prinsipielt tungtveiende argumenter for at tiden er inne for å forlate Den norske kirke. Foreløpig virker det mer sannsynlig at neste skritt vil være i mer liberal retning, ikke mindre. Men utviklingen kan snu. Det må vi ikke glemme.

LES: Biskop regner med avskalling i kirken

I debattspaltene her i avisen har det kommet mange ­kritiske innlegg etter Kirkemøtet. Det er forståelig. For både Bispemøtet og Kirkemøtet kan vedta så mange ganger de vil at uenigheten om kirkens ekteskapssyn ikke er kirkesplitt­ende. I praksis vil den for mange likevel være det, både for enkeltpersoner og i menigheter. Men hva skal man da gjøre? Egentlig har det vært bemerkelsesverdig lite trykk fra norsk frikirkelighet om at folk nå bør komme seg ut av Den norske kirke. Det kan sikkert ha flere årsaker. Kanskje er én av dem at de som har tilhørt frikirkeligheten lenge, vet at tilværelsen ikke er teologisk problemfri der heller.

Jeg klarer ikke å komme bort fra at en del av kritikken mot Den norske kirke står i fare for å bære med seg minst et snev av hovmot. Da blant andre Dag Øivind Østereng opprettet Carissimi-nettverket var valget av navn ikke tilfeldig. Det latinske ordet betyr «elskede». I Det nye testamente finner vi det tilsvarende greske ordet oversatt som «mine kjære». Det skulle være et mål at vi i kirkelig debatt holdt oss til en tone der dette eller disse ordene kunne vært overskriften.

Noen har valgt å slutte seg til de historiske kirkene og bli enten­ ortodokse eller katolske. Og det er reelt nok at man ­slipper unna en del av de vanskelige problemstillingene protestanter står overfor ved å foreta et slikt valg. Men både Den ortodokse og Den katolske kirke har hver for seg også sine ­utfordringer, og veien dit er ikke problemfri. I realiteten ­finnes det ikke noe kirkelig alternativ som ikke bærer med seg indre dilemmaer eller utfordringer.

Derfor bør vi tilnærme oss spørsmål om kirkelig tilhørighet med ydmykhet og kjærlighet snarere enn med sinne og avvisning. Også i årene fremover kan Guds rike ha gode vekstvilkår innen Den norske kirkes rammer. Variasjonene vil nok bli større, og utfordringene likeså. Men den kristne kirke er ikke fremmed for verken interne eller eksterne utfordringer. Der evangeliet blir forkynt, vil det fortsatt skyte friske skudd.