Biskoper, hva er kirkens lære?

Da jeg kom til kirkemøtet som delegat for første gang nå i år, var det med en stor porsjon usikkerhet, men som «ny» og lek delegat hadde jeg forhåpninger om at her var det jo mange lærde teologer som kunne bidra med avklaringer.

I utgangspunktet er mitt syn i ekteskapssaken at kirken burde si fra seg vigselsretten.

Men siden dette ikke kommer opp i kirkemøtet før neste år, stilte jeg med en naturlig nysgjerrighet om å få vite litt mer om hvilken teologi og bibelsk begrunnelse som ligger bak når man vil innføre likekjønnet ekteskap i kirken, for om mulig å forstå og kunne akseptere dette.

Jeg vil gjerne til bunns i ting, og var også plassert i komite A som skulle jobbe nettopp med denne saken.

Først spurte jeg en av biskopene om å få en bibelsk/teologisk begrunnelse for likekjønnet ekteskap, men han så ingen grunn til å ville svare meg. Jeg repeterte spørsmålet litt senere, men da ble jeg bare henvist til utredningen «Sammen». Jeg ville imidlertid ikke gi meg før jeg hadde fått en kortfattet begrunnelse og et prinsipp for læregrunnlaget som ligger bak å kunne innføre en slik ny liturgi.

Derfor spurte jeg en annen av teologene, og det jeg da fikk høre, var et slikt sjokk for meg at jeg holdt på å ramle av stolen. Argumentasjonen oppsummert var som følger: «Vi er skapt i Guds bilde, og har derfor fått så mye innsikt og forståelse at vi ut fra vår erfaring må kunne vurdere om for eksempel Jesu ord om ekteskapet fortsatt gjelder når vi for eksempel ser at det er noe mellom to mennesker av samme kjønn som er godt, og som ikke er til skade for noen andre.»

Helt konkret er vel dette å sette mennesket høyere enn Gud? Vi skal altså ikke lenger tro på at Gud som vår skaper i sin visdom har gitt oss sitt hellige evige ord og altså heller ikke der hvor Jesus bekrefter Guds skaperordning og bud for oss? Selv om vi kan stille spørsmål om utsagn fra både Paulus og fra Luther, så trodde jeg ærlig talt at vi i alle fall ikke skulle vurdere også konkrete ord av Jesus. Skal vi virkelig satse på en slik teologi, og liturgiske handlinger som bygger på denne?

Hva vil en slik «livstolkning» som de kaller det, bety for andre av Guds bud? Dersom det er slik at jeg kan gjøre ting som er godt for meg så lenge det ikke er til skade for andre kan jeg jo gjerne lyve litt for å skaffe meg goder, og dersom min nabo er veldig rik og har alt for mye av noe som jeg ikke har, kan jeg jo godt stjele litt også.

For meg virker det som om vi nå i vår grenseløse visdom har byttet ut Guds ord med Thorbjørn Egners ord i Kardemommeloven: «Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill, og for øvrig kan du gjøre som du vil.»

På kirkens hjemmeside står det følgende: «Den norske kirke bekjenner den apostoliske kristne tro, som har Guds åpenbaring i Bibelen som grunnlag. Selv om den lutherske kirke understrek­er Bibelens suverene autoritet, anerkjennes også bekjennelses­dokumentene som autoritative.»

Jeg er nødt til å spørre biskopene om dette fortsatt skal være kirkens læregrunnlag. Hvis ikke kan vi ikke lenger kalle det en evangelisk-luthersk kirke. Regner med at dette også kan bli et tema når jeg som medlem av mellomkirkelig råd skal møte andre kirkesamfunn som vi har økumenisk fellesskap med.

På kirkemøtet siterte jeg fra Confessio Augustana, som er et av kirkens bekjennelsesskrifter. Ektes­kap mellom likekjønnede var ikke tema i 1530, men i artikkelen om munkeløftene kan vi finne følgende som for meg bekrefter også derfra at ekteskapet er for en mann og en kvinne: «Men dette er Guds påbud: ‹For hors skyld skal hver mann ha sin egen hustru› (1.Kor, 7.2). Og ikke bare påbudet, men også Guds skaperverk og ordning driver dem som ikke er unntatt ved et særskilt verk av Gud, til ekteskap, etter dette ordet: ‹Det er ikke godt for mannen å være alene›, (1.Mos. 2.18).»

Vi har et uttrykk som sier at «dette er ikke skrevet i stein», men Guds bud ble faktisk skrevet i stein. Men da Moses kom ned fra fjellet, knuste han steintavlene når han så folket danse rundt gullkalven.

På kirkemøtet var det flertall for «knusing av steintavler», og etterpå var det både jubel og tendenser til dans.

Prester og ikke minst biskoper har et stort ansvar for hva de forkynner. Derfor hadde prestene tidligere den store hvite kraven rundt halsen for å minne dem om konsekvensene av å lokke noen til fall med vranglære med henvisning til Mark. 9,42: «Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om han var kastet i havet med en kvernstein om halsen.»

Jeg forventer klar tale fra biskopene om kirkens lære, og henviser gjerne igjen til Confessio Augustanas artikkel om kirkemakten: «…når de (biskopene) lærer eller fastsetter noe som strider mot evangeliet, da har menighetene en befaling fra Gud som forbyr å lyde dem.»