Hip hop, Judas og jazz
Carl Petter Opsahl leder langfredag igjen korsvandringen i Oslo. Det blir med andre ord nok en bypåske på gatepresten.
LES OGSÅ: Påskebønn for romfolket
- Det livssynsåpne samfunnet er viktig, smiler Opsahl der han sitter innerst på Hertzberg Kro, Bymisjonssenteret i Tøyenkirkens egne kafé.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
- Og det er jo ikke det samme som at man ikke skal være åpen med sitt eget livssyn.
Opsahl vet litt om det å ta med seg troen ut i det offentlige rom. I mer enn 20 år har det hver langfredag vært korsvandring i Oslo. Avhengig av været stiller det opp mellom 300 og 400 mennesker på prosesjonen. Opsahl har vært med i mange av disse årene, og har møtt alle slags reaksjoner.
- Noen slutter seg til oss. Noen synes det er rart, noen gjør seg morsomme. Andre blir sinte, banner og skjeller på oss. Vi vil ikke slå folk i hodet med korset. Det er helt greit at folk reagerer, at de snur seg vekk. Men det er en god ting å ha Jesus ut på gata, sier han med et smil.
- Det er jo noe litt unorsk over en slik vandring, Opsahl?
- Ja, det er jo det, medgir han.
Inspirasjonen er hentet fra katolske land. Men på Dagsrevyen Langfredag er det gjerne noen prosesjoner som skiller seg ut. På Filippinene blir folk regelrett korsfestet til minne om Jesu lidelse og død. Fra Sør-Europa er det gjerne prosesjoner med mye kostymer og staffasje.
- Så er det måten vi gjør det på, litt mer avdempet, dagsaktuelle og gjerne med en politisk brodd.
- Hvor blir brodden rette i år?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
- I år vil vi markere romfolkets sak. Hvordan vi i Norge behandler våre gjester. Vi vil også markere at det er hundre år siden kvinner fikk stemmerett i landet. De første som vitnet om Jesus var kvinner. De har, også i kirkelig sammenheng, stått på og holdt kirkelig arbeid oppe.
- Har kirken fortsatt en vei å gå i forhold til kvinner?
- Vi har fire kvinnelige biskoper. Kirken i dag er ikke en versting på kvinners rettigheter. men samfunnet generelt har fortsatt en lang vei å gå i forhold til for eksempel likelønn, og kirken kan gjerne stå i spissen for internasjonal kvinnekamp.
Påsken er en næringsstasjonfor hele livet, forteller gatepresten. Han sier både pinse og jul er høytider han liker godt, men påsken er spesiell. Man gjennomlever mysteriet om døden og oppstandelsen. Man forsøker å se verden slik Jesus så den. Men julen er nok lettere å selge.
- Alle blir glad i små barn, selv om vi har vanskelig for å forestille oss hvordan det virkelig var for Josef og Maria på den tiden. Korset er vanskeligere å forklare - at Gud ble mennesket og døde på et kors. Jeg tror at mange prester strever med det, med oppstandelsen og at noen dør for andres synd.
- Er ikke det litt av mysteriet?
- Jo. Vi står oppreist med Jesus.
Han snakker rolig og engasjert. Han er prest, jazzmusiker og forfatter. Han har en rekke plateutgivelser og bandprosjekter bak seg, og noen foran seg. Musikken tar vi senere, først litt mer om påsken. For det er en karakter i påskehistorien som gatepresten er spesielt nysgjerrig på, nemlig Judas.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
- Fascinasjonen begynte med at jeg så «Jesus Christ Superstar». Det var jo Judas som startet det hele. Judas er jo med hver gang vi deler ut nattverd; «i den natt da han ble forrådt». Han er jo blitt fremstilt ganske ille. Markusevangeliet er nøkternt i sin ordbruk, men Lukas og Johannesevangeliet smører tjukt på, en utvikling som forstetter i senere tradisjoner. I deler av middelalderlitteraturen får Judas klare antisemittiske trekk, han ble symbol på hele det jødiske folket.
- Det er åpenbart at vi har behov for en syndebukk. Men alle disiplene bærer noe av oss i seg, de har karakterer som vi kjenner oss igjen i. Alle har evnen til å forråde. Judas gir oss syn på vår egen utilstrekkelighet. Og det igjen kan gjøre oss til bedre mennesker. Ingen ønsker å se det onde i seg selv, men erkjenner vi at det er slik, kan vi forholde oss til det, sier han.
På kroa i Tøyenkirka sitter det alle slags mennesker. Gatas fugler, ungdom og innvandrere. På nabobordet diskuteres det utenrikspolitikk.
Det er her, på Tøyen i Oslo, at Opsahl har sitt virke. Dette var det fattigste strøket i Oslo for hundre år siden, og i disse lokalene har det vært sosialt arbeid lenge. I 1907 var det barnekrybbe her, altså landets første helsestasjon for barn og mødre. På 1950-tallet, omtrent for begrepet «ungdom» var lansert, fant man Norges første åpne ungdomsklubb her. I dag er det en rekke sosiale tilbud for hele byens befolkning.
Opsahl er kanskje mest kjent som musiker. Det er også det han selv definerer seg som, først og fremst.
- Når Gud skapte meg var musikken min nådegave. Jeg hørte Gud i musikken lenge før jeg hørte Gud i teologien. Jeg er skapt musiker, prest er en videreutvikling. Folk har mange forventninger til hva en prest skal gjøre. Og de å være jazzmusiker kan virke som noe helt annet. Men jeg gjør ikke det Gud har skapt meg til hvis jeg ikke spiller. For meg handler kristen tro om å følge Jesus, ikke livsstil. Klær og musikk er ikke avgjørende. Musikk er en helt egen inngang til din sjel, og den musikken Gud gir meg vil jeg formidle så fritt som mulig. Hvordan det treffer deg, er en annen sak.
Så kan det virke som om Opsahl har latt seg påvirke litt av sin siste musikkinteresse, også i klesveien. I fjor gjorde han ferdig doktorgraden og disputerte med en avhandling om spiritualitet og hip hop-kultur. Store sko og vide jeans kan jo også skyldes den bitende kulda utenfor kirkeveggene.
- Rock var ikke helt din greie. Treffer hip-hopen deg?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
- Den treffer så til de grader. Da jeg hørte Lauryn Hill og Wyclef Jean for første gang var jeg solgt. Når jeg hører scratching får jeg gåsehud, sier han og viser frem armen. Scratching er når hip-hop-artister bruker vinylplater til å lage lyder - noe enkelt sagt. Forrige uke var Opsahl på konsert med artisten Nas, noe som var en stor opplevelse.
- Hva er det som treffer så godt, da?
Han tenker litt.
- Det er vel beaten, rytmen, grooven.
Opsahl trives i sitt virke på Tøyen. Fra sitt kontor i tårnet forbereder han prekener og gudstjenester. Han skriver alltid en melodi til prekenteksten. Noen blir bra, andre ubrukelige, sier han.
- Med musikken lytter jeg til klangene i Bibelfortellingen, det er en slags musikalsk teologi.
I januar var Opsahl ferdig med en lang periode psykoanalyse. I åtte år hadde han brukt fire timer hver uke på behandlingen.
- Jeg hadde vært tungt deprimert i en lengre periode, så jeg ble henvist til behandlingen. Det var mye mer enn jeg hadde tenkt, men jeg var også nysgjerrig.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det var til tider veldig tungt, forteller han.
- Jeg var i starten redd for om psykoanalysen ville gjøre at jeg ville miste troen på Gud, mye av psykoanalysen virker kritisk til religion, Ikke minst gjelder det psykoanalysens grunnlegger, Sigmund Freud. Men frykten for å miste troen var ubegrunnet. I analysen fikk jeg se hva Gud virkelig betyr for meg og hva jeg har følt vanskelig med kirken. Ofte kan jeg føle at gudstjenesten og forkynnelsen er litt nedtrykkende. Noen ganger føler jeg meg tommere etter en gudstjeneste enn før jeg kom. Jeg søker en livsbejaende og livsbekreftende gudstjeneste. jeg vil feire livet, at gud har skapt oss, at Jesus reiser oss opp. Vi forvalter Jesus Kristus. Det betyr ikke det samme som å forvalte toner og ord fra 200 år tilbake.
Gatepresten har lært seg å ikke skygge unna det som er vrient i eget liv. Han sier han vet han er full av dritt - han er et menneske.
- Men det trenger ikke å knekke deg. Det er så mye skam blant folk, som trekker oss ned. Vi må lære oss å romme de sider av oss selv vi ikke er så stolte av, men ikke la det mørke overvinne oss, sier Carl Petter Opsahl - som gleder seg til påske i storbyen.
LES OGSÅ: Påskebønn for romfolket
Carl Petter Opsahl
Gateprest i Oslo. Leder Langfredag korsvandringen i Oslo.
48 år, gift, to barn.
Bor i Oslo
