Hip hop, Judas og jazz

Carl Petter Opsahl leder langfredag igjen korsvandringen i Oslo. Det blir med andre ord nok en bypåske på gatepresten.

LES OGSÅ: Påskebønn for romfolket

- Det livs­syns­åpne sam­fun­net er vik­tig, smi­ler Opsahl der han sit­ter in­nerst på Hertz­berg Kro, By­mi­sjons­sen­te­ret i Tøyen­kir­kens egne kafé.

- Og det er jo ikke det samme som at man ikke skal være åpen med sitt eget livs­syn.

Opsahl vet litt om det å ta med seg troen ut i det of­fent­li­ge rom. I mer enn 20 år har det hver lang­fre­dag vært korsvand­ring i Oslo. Av­hen­gig av været stil­ler det opp mel­lom 300 og 400 men­nes­ker på pro­se­sjo­nen. Opsahl har vært med i mange av disse årene, og har møtt alle slags re­ak­sjo­ner.

- Noen slut­ter seg til oss. Noen synes det er rart, noen gjør seg mor­som­me. Andre blir sinte, ban­ner og skjel­ler på oss. Vi vil ikke slå folk i hodet med kor­set. Det er helt greit at folk rea­ge­rer, at de snur seg vekk. Men det er en god ting å ha Jesus ut på gata, sier han med et smil.

- Det er jo noe litt unorsk over en slik vand­ring, Opsahl?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

- Ja, det er jo det, med­gir han.

In­spi­ra­sjo­nen er hen­tet fra ka­tols­ke land. Men på Dags­revy­en Lang­fre­dag er det gjer­ne noen pro­se­sjo­ner som skil­ler seg ut. På Fi­lip­pi­ne­ne blir folk re­gel­rett kors­fes­tet til minne om Jesu li­del­se og død. Fra Sør-Euro­pa er det gjer­ne pro­se­sjo­ner med mye ko­sty­mer og staf­fa­sje.

- Så er det måten vi gjør det på, litt mer av­dem­pet, dags­ak­tu­el­le og gjer­ne med en po­li­tisk brodd.

- Hvor blir brod­den rette i år?

- I år vil vi mar­ke­re rom­fol­kets sak. Hvor­dan vi i Norge be­hand­ler våre gjes­ter. Vi vil også mar­ke­re at det er hund­re år siden kvin­ner fikk stemme­rett i lan­det. De førs­te som vit­net om Jesus var kvin­ner. De har, også i kir­ke­lig sam­men­heng, stått på og holdt kir­ke­lig ar­beid oppe.

- Har kir­ken fort­satt en vei å gå i for­hold til kvin­ner?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

- Vi har fire kvin­ne­li­ge bis­ko­per. Kir­ken i dag er ikke en ver­sting på kvin­ners ret­tig­he­ter. men sam­fun­net ge­ne­relt har fort­satt en lang vei å gå i for­hold til for ek­sem­pel like­lønn, og kir­ken kan gjer­ne stå i spis­sen for in­ter­na­sjo­nal kvinne­kamp.

Pås­ken er en næ­rings­sta­sjonfor hele livet, for­tel­ler gate­pres­ten. Han sier både pinse og jul er høy­ti­der han liker godt, men pås­ken er spe­si­ell. Man gjen­nom­le­ver mys­te­ri­et om døden og opp­stan­del­sen. Man for­sø­ker å se ver­den slik Jesus så den. Men julen er nok let­te­re å selge.

- Alle blir glad i små barn, selv om vi har vans­ke­lig for å fore­stil­le oss hvor­dan det vir­ke­lig var for Josef og Maria på den tiden. Kor­set er vans­ke­li­ge­re å for­kla­re - at Gud ble men­nes­ket og døde på et kors. Jeg tror at mange pres­ter stre­ver med det, med opp­stan­del­sen og at noen dør for and­res synd.

- Er ikke det litt av mys­te­ri­et?

- Jo. Vi står opp­reist med Jesus.

Han snak­ker rolig og en­ga­sjert. Han er prest, jazz­mu­si­ker og for­fat­ter. Han har en rekke plate­ut­gi­vel­ser og band­pro­sjek­ter bak seg, og noen foran seg. Mu­sik­ken tar vi se­ne­re, først litt mer om pås­ken. For det er en ka­rak­ter i påske­his­to­ri­en som gate­pres­ten er spe­si­elt nys­gjer­rig på, nem­lig Judas.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

- Fa­sci­na­sjo­nen be­gyn­te med at jeg så «Jesus Christ Su­per­star». Det var jo Judas som star­tet det hele. Judas er jo med hver gang vi deler ut natt­verd; «i den natt da han ble for­rådt». Han er jo blitt frem­stilt gans­ke ille. Mar­kus­evan­ge­li­et er nøk­ternt i sin ord­bruk, men Lukas og Jo­hann­es­evan­ge­li­et smø­rer tjukt på, en ut­vik­ling som for­stet­ter i se­ne­re tra­di­sjo­ner. I deler av mid­del­al­der­lit­te­ra­tu­ren får Judas klare anti­se­mit­tis­ke trekk, han ble sym­bol på hele det jø­dis­ke fol­ket.

- Det er åpen­bart at vi har behov for en synde­bukk. Men alle di­sip­le­ne bærer noe av oss i seg, de har ka­rak­te­rer som vi kjen­ner oss igjen i. Alle har evnen til å for­rå­de. Judas gir oss syn på vår egen util­strek­ke­lig­het. Og det igjen kan gjøre oss til bedre men­nes­ker. Ingen øns­ker å se det onde i seg selv, men er­kjen­ner vi at det er slik, kan vi for­hol­de oss til det, sier han.

På kroa i Tøyen­kir­ka sit­ter det alle slags men­nes­ker. Gatas fug­ler, ung­dom og inn­vand­re­re. På nabo­bor­det dis­ku­te­res det uten­riks­po­li­tikk.

Det er her, på Tøyen i Oslo, at Opsahl har sitt virke. Dette var det fat­tigs­te strø­ket i Oslo for hund­re år siden, og i disse lo­ka­le­ne har det vært so­si­alt ar­beid lenge. I 1907 var det barne­kryb­be her, altså lan­dets førs­te helse­sta­sjon for barn og mødre. På 1950-tal­let, om­trent for be­gre­pet «ung­dom» var lan­sert, fant man Nor­ges førs­te åpne ung­doms­klubb her. I dag er det en rekke so­sia­le til­bud for hele byens be­folk­ning.

Opsahl er kan­skje mest kjent som mu­si­ker. Det er også det han selv de­fi­ne­rer seg som, først og fremst.

- Når Gud skap­te meg var mu­sik­ken min nåde­gave. Jeg hørte Gud i mu­sik­ken lenge før jeg hørte Gud i teo­lo­gi­en. Jeg er skapt mu­si­ker, prest er en vi­dere­ut­vik­ling. Folk har mange for­vent­nin­ger til hva en prest skal gjøre. Og de å være jazz­mu­si­ker kan virke som noe helt annet. Men jeg gjør ikke det Gud har skapt meg til hvis jeg ikke spil­ler. For meg hand­ler kris­ten tro om å følge Jesus, ikke livs­stil. Klær og mu­sikk er ikke av­gjø­ren­de. Mu­sikk er en helt egen inn­gang til din sjel, og den mu­sik­ken Gud gir meg vil jeg for­mid­le så fritt som mulig. Hvor­dan det tref­fer deg, er en annen sak.

Så kan det virke som om Opsahl har latt seg på­vir­ke litt av sin siste mu­sikk­in­ter­es­se, også i kles­vei­en. I fjor gjor­de han fer­dig dok­tor­gra­den og dis­pu­ter­te med en av­hand­ling om spi­ri­tua­li­tet og hip hop-kul­tur. Store sko og vide jeans kan jo også skyl­des den bi­ten­de kulda uten­for kirke­veg­ge­ne.

- Rock var ikke helt din greie. Tref­fer hip-ho­pen deg?

- Den tref­fer så til de gra­der. Da jeg hørte Lauryn Hill og Wyclef Jean for førs­te gang var jeg solgt. Når jeg hører scratch­ing får jeg gåse­hud, sier han og viser frem armen. Scratch­ing er når hip-hop-ar­tis­ter bru­ker vi­nyl­pla­ter til å lage lyder - noe en­kelt sagt. For­ri­ge uke var Opsahl på kon­sert med ar­tis­ten Nas, noe som var en stor opp­le­vel­se.

- Hva er det som tref­fer så godt, da?

Han ten­ker litt.

- Det er vel bea­ten, ryt­men, grooven.

Opsahl tri­ves i sitt virke på Tøyen. Fra sitt kon­tor i tår­net for­be­re­der han pre­ke­ner og guds­tje­nes­ter. Han skri­ver all­tid en me­lo­di til pre­ken­teks­ten. Noen blir bra, andre ubru­ke­li­ge, sier han.

- Med mu­sik­ken lyt­ter jeg til klan­ge­ne i Bi­bel­for­tel­lin­gen, det er en slags mu­si­kalsk teo­lo­gi.

I ja­nu­ar var Opsahl fer­dig med en lang pe­rio­de psyko­ana­ly­se. I åtte år hadde han brukt fire timer hver uke på be­hand­lin­gen.

- Jeg hadde vært tungt de­pri­mert i en leng­re pe­rio­de, så jeg ble hen­vist til be­hand­lin­gen. Det var mye mer enn jeg hadde tenkt, men jeg var også nys­gjer­rig.

Det var til tider vel­dig tungt, for­tel­ler han.

- Jeg var i star­ten redd for om psyko­ana­ly­sen ville gjøre at jeg ville miste troen på Gud, mye av psyko­ana­ly­sen vir­ker kri­tisk til re­li­gion, Ikke minst gjel­der det psyko­ana­ly­sens grunn­leg­ger, Sig­mund Freud. Men fryk­ten for å miste troen var ube­grun­net. I ana­ly­sen fikk jeg se hva Gud vir­ke­lig betyr for meg og hva jeg har følt vans­ke­lig med kir­ken. Ofte kan jeg føle at guds­tje­nes­ten og for­kyn­nel­sen er litt ned­tryk­ken­de. Noen gan­ger føler jeg meg tom­me­re etter en guds­tje­nes­te enn før jeg kom. Jeg søker en livs­be­ja­en­de og livs­be­kref­ten­de guds­tje­nes­te. jeg vil feire livet, at gud har skapt oss, at Jesus rei­ser oss opp. Vi for­val­ter Jesus Kris­tus. Det betyr ikke det samme som å for­val­te toner og ord fra 200 år til­ba­ke.

Gate­pres­ten har lært seg å ikke skyg­ge unna det som er vri­ent i eget liv. Han sier han vet han er full av dritt - han er et men­nes­ke.

- Men det tren­ger ikke å knek­ke deg. Det er så mye skam blant folk, som trek­ker oss ned. Vi må lære oss å romme de sider av oss selv vi ikke er så stol­te av, men ikke la det mørke over­vin­ne oss, sier Carl Pet­ter Opsahl - som gle­der seg til påske i stor­byen.

LES OGSÅ: Påskebønn for romfolket

Carl Petter Opsahl

Gateprest i Oslo. Leder Langfredag korsvandringen i Oslo.

48 år, gift, to barn.

Bor i Oslo

Carl Petter Opsahl