Du kan møte kristne i Norge

Blant kompetansemålene i læreplanen for grunnskole og videregående er å reflektere over møter mellom ulike kulturer. Men hvilke er det man møter? Er det plass også til kristne kulturer?

Norge er mangfoldig. Selv om mye kanskje er likere enn vi tror, er det fortsatt forskjell mellom by og land, for ikke å si Oslo og Ofoten. Vi har ulike innvandrerkulturer, og selv ungdomskulturer kan ha store forskjeller. Bærum er ikke Berlevåg er ikke Ammerud.

Å skrive lærebøker kan være en utakknemlig jobb. Hvor godt man følger læreplanen, eller intensjonene bak den, er vanskelig å si eller måle. Dermed kan mye forsvares. Samtidig kommer nok kritikk lettere enn ros. Det mangler ikke kjepphester å ri.

Uansett bør det gi ettertanke å se hvilke kulturer som lærebøker finner grunn til å la møtes. Antagelig er det et godt mål på hva lærebokforfattere mener er mest aktuelt – og muligens på noen blindfelter.

Ett eksempel er Intertekst – Norsk Vg1. Vi møter flere kulturer under temaet boken kaller for «Religion, tro og tvil», men kristne er knapt nevnt. Resultatet er ikke at religion er fraværende, men at det aller meste handler om islam og muslimer.

Selv om norskfaget ikke er KRLE, med krav om 50 prosent om kristen tro i undervisningen, er det det underlig om kristne usynliggjøres. Det er 25 000 deltakere i 400 KFUK-KFUM-grupper landet over. NKSS har 200 lokallag og 4000 medlemmer. Rundt 35 000 konfirmerer seg i Den norske kirke (Dnk) hvert år, tre ganger så mange som i humanistisk regi.

Også i tros- og livssynssamfunn utenfor Dnk er et flertall kristne, over dobbelt så mange som registrerte muslimer. Rundt 3 prosent er registrert som buddhister, mens det er noe lavere andel hinduister, sikher og jøder.

Skal en lærebok formidle kulturmøter, er det mest naturlig å gjøre dette gjennom de vanligste møtene, selv om mangfoldet tilsier at mange bør nevnes.

Kanskje kunne man dermed tro at et fokus på muslimers kulturmøter innebærer et møte med andre livssyn, slik at man kan få et kristen, ateistisk eller buddhistisk perspektiv med i tekstene. I behandlingen av islam handler det imidlertid mest om muslimers møte med andre muslimer, ofte om foreldre og familie.

Når kristen tro berøres, er det stort sett indirekte. En av tekstene heter Trosbekjennelse, og Intertekst forklarer at i «dette diktet får vi assosiasjoner til truvedkjenninga som bli brukt i kyrkja», men understreker at det ikke er religiøst: «I dette diktet trur ikkje diktar-eget på ein gud, men på menneska som lever livet sitt midt i kvardagen. Det oppstår ein effektfull kontrast mellom den opphavlege truvedkjenninga og innhaldet i dette diktet».

I en analyse av litterære virkemidler kunne man også spurt hvorfor noen uten videre ser det som en kontrast mellom å tro på «ein gud» og på mennesker som lever «midt i kvardagen». For at dette er spesielt opplagt, bygger selv på et kulturelt perspektiv – fra utenfor kristne kulturer. Dermed får vi ikke noe glimt av miljøer eller grupper som står for en kristen trosbekjennelse og oppfatter dette som enten-eller? Og er det ikke på noen måte «religiøst» å fremheve en annen tro – på mennesket?

I stedet for å problematisere, gir tekster i læreboken flere steder inntrykk av at valget står mellom å tro på mennesker eller Gud. Elever havner fort i et dilemma, enten de er kristne, muslimer eller annet: Hvor ille må ikke de være som foretrekker Gud fremfor mennesker? Hvor mye skal vi respektere dem som velger Gud?

I en annen av de utvalgte tekstene, 17. mai-tale, åpner Jakob Semb Aasmundsen med at han er feminist, ateist og homofil. I anledning dagens trekker han blant annet frem at den evangelisk-lutherske religion ble grunnlovfestet som statsreligion i 1814.

Han reagerer fordi det må ha vært underforstått at alle skulle tro på det samme. «For meg er det å tro fantastisk vakkert, og ikke minst modig. Men at vi skal tro på samme ting? Det blir feil. Noen tror på Jesus, det gir dem mening. Noen tror på Allah, det gir dem mening. Jeg tror på mennesket, og det gir meg mening».

Kontrasten er igjen tydelig. Enten tro på noe religiøst som Jesus og Allah, eller tro på mennesket. Det ville være underlig om elever synes et slikt valg er enkelt. Eller motsatt, noen vil nok synes det er uetisk ikke å velge mennesker, hvis det virkelig er enten eller.

Vi får likevel håpe og tro lærere bruker teksten til informerte samtaler om hva det er å tro på Jesus.

Det er spennende tekster og tankevekkende avsnitt i Intertekst, men ingen fra et erklært kristent perspektiv. Vi hører ikke om gode eller dårlige erfaringer med å vokse opp som kristen eller om «kulturmøter» mellom kristne, muslimer eller ateister - eller mellom kristne innvandrer og norske kristne.

Selv om flertallet av innvandrere i Norge er kristne.

Det er ingen grunn til å la et flertall av tekster berøre kristne grupper eller gi kristne kun positiv omtale. Men det er heller ingen grunn til å gjøre kristen tro så godt som usynlig eller kun omtalt som en kontrast i lærebøker som skal handle om kulturmøter i dagens Norge.