Derfor stemte jeg for å spørre om samliv

Respekten for mangfoldet i Den norske kirke ivaretas best dersom bispedømmerådene fortsatt gis anledning til å etterspørre samlivsform ved tilsetting av prester.

Stavanger bispedømmeråd vedtok 15. desember å fastholde sin praksis med å la følgende passus inngå i utlysninger og annonseringer av prestestillinger:

«Opplysninger om samlivsform vil kunne bli innhentet og vektlagt ved tilsetting (jfr. § 30 i likestillings- og diskrimineringsloven).»

I likhet med i andre bispedømmeråd som har behandlet denne saken i høst, var medlemmene uenige. Noen ønsket at fremtidige utlysninger ikke skal inneholde denne passusen; jeg var blant dem som stemte for at den skal beholdes.

Hva tillater norsk lov?

Likestillings- og diskrimineringsloven, som det er henvist til i den siterte utlysningsteksten, tillater forskjellsbehandling i arbeidsforhold dersom den har et saklig formål, er nødvendig for å oppnå formålet og ikke er uforholdsmessig inngripende (§ 9).

Blant de forhold som kan berettige forskjellsbehandling nevner loven religion/livssyn og seksuell orientering. Hvis arbeidsgiver ønsker å innhente opplysninger om slike forhold, må det oppgis eksplisitt i utlysningen av stillingen (§ 30), og det er dette den aktuelle uenigheten i bispedømmerådene dreier seg om.

Berettigelsen av å spørre om samlivsform

Den norske kirke har siden 2016 hatt to likestilte syn på homofilt samliv og likekjønnet ekteskap.

Meningene er delte blant kirkens medlemmer både om homofili og andre samlivsetiske spørsmål, som f.eks. samboerskap. Å hevde at vedtaket i Kirkemøtet om å innføre en kjønnsnøytral vigselsliturgi ikke lenger gjør det aktuelt å etterspørre samlivsform, er etter min oppfatning en kortslutning.

Ikke bare tilkjenner dette argumentet det positive synet på likekjønnet samliv forkjørsrett, men det innsnevrer også handlingsrommet for det tradisjonelle ekteskapssynet på en utilbørlig måte.

Når kirken har to legitime syn, må jo tilhengere av begge gis anledning til å la synet få reelle konsekvenser, bl.a. med henblikk på tilsetting av prester.

Verken i teologisk eller sosiologisk forstand er en prests samliv et rent privat anliggende.

Uvegerlig vil måten en prest velger å innrette sin familie- og livssituasjon ha betydning for den tillit, troverdighet og autoritet vedkommende har som åndelig leder.

Personlig mener jeg at samboerskap er en samlivsform som ikke er forenlig med å inneha prestestilling i Dnk. Fordi dette gjelder personens sivile status, er det for øvrig et forhold tilsettingsorganet kan ta hensyn til uavhengig av hva som står i utlysningsteksten.

Når det derimot gjelder eventuell hensyntagen til homofilt samliv, forutsetter det eksplisitt omtale i utlysningen. Ikke bare vi som mener at en bibelsk fundert kristen ekteskapsforståelse kun gjelder en monogam relasjon mellom kvinne og mann, men også de som mener at ekteskapet også innbefatter en likekjønnet relasjon, bør innse det tjenlige i å være informert om søkernes samlivsform.

En klok og ansvarlig håndtering av tilsettingsmyndigheten tilsier at bispedømmerådene som samlet kollegium tar hensyn til variasjonene i menighetene når søkernes egnethet for tjenesten vurderes.

Dersom en person som lever i en likekjønnet relasjon, ansettes i en menighet der det tradisjonelle synet på ekteskapet står sterkt, vil konsekvensen lett bli spenninger mellom prest og menighet som begge vil være skadelidende av.

Respekten for mangfoldet i Dnk ivaretas best dersom bispedømmerådene fortsatt gis anledning til å etterspørre samlivsform ved tilsetting av prester.