Sionister og islamister skal styre Israel

Når Netanyahu er borte, vil det bli full splittelse i en ny regjering, tror israelske kommentatorer.

Benjamin Netanyahu har ledet den jødiske staten i tolv år på rad, men nå kan det gå mot slutten. Likud-lederen er i ferd med å bli utmanøvrert som statsminister av en usannsynlig allianse av partier fra ytterste venstre til ytterste høyre – inkludert et islamistisk parti.

Opposisjonsleder Yair Lapid, fra det sekulære sentrumspartiet Yesh Atid, meddelte sent onsdag kveld president Reuven Rivlin at det er enighet om en ny israelsk koalisjonsregjering.

Denne regjeringen vil jobbe for alle Israels borgere.

– Denne regjeringen vil jobbe for alle Israels borgere, skriver Lapid på Twitter.

Han lover å gjøre alt for å forene det israelske samfunnet.

Men ifølge den israelske kommentatoren Yonatan Freeman, professor i statsvitenskap ved Hebrew University, er det lite sannsynlig at den vil vare lenge nok til å utføre mye.

– Det er en uke til det skal stemmes i nasjonalforsamlingen Knesset og dermed god tid til at enkeltrepresentanter og partier kan få kalde føtter. Selv om den nye alliansen på papiret har et flertall i Knesset, kan avstemmingen om ny regjering vil bli svært jevn.

– Dersom det virkelig blir en ny regjering, er det trolig at den vil smuldre raskt opp når det ikke lenger eksisterer en felles fiende i Netanyahu, sier han til Dagen.

Interne hinder

Freeman sier at en ny regjering vil måtte forsere en uendelig rekke med interne hinder når partier med totalt forskjellige ideologier skal utforme en felles politikk.

Venstrepartiet Meretz skal samarbeide med høyrenasjonalistiske Yamina. Antireligiøse Yesh Atid skal lage politikk sammen med islamistiske og nasjonalreligiøse jødiske politikere.

– En annen utfordring er ordningen med roterende ministere. Dette er noe Netanyahu startet med når det gjaldt statsministerposten, men som den eventuelt nye regjeringen vil implementere på nær sagt alle nivåer, sier Freeman.

Det er allerede klart at Naftali Bennett fra Yamina skal være statsminister de to første årene, for deretter å gi stafettpinnen videre til Yair Lapid fra Yesh Atid. Men for å samle den nye regjeringen og gjøre flest mulig fornøyde, tenker en nå en rotasjonsordning også for andre ministerposter og statssekretærposter.

– De eneste som ikke risikerer å bli byttet ut er sikkerhetsvaktene, sier Freeman, som tror ordningen vil føre til for lite kontinuitet og mye misnøye.

Personfokus

Yonatan Freeman støttes langt på vei av kollega Gideon Rahat, også han professor i statsvitenskap ved Hebrew University i Jerusalem.

Rahat peker i tillegg på at det politiske landskapet har forandret seg siden Netanyahu kom til makten for andre gang i 2009.

– Israelsk politikk har tradisjonelt vært langt mindre personfokusert enn for eksempel den amerikanske. Vi har valg til nasjonalforsamlingen der vi stemmer på partier og ikke personer. Det er ikke direkte valg verken på statsminister eller president, sier han til Dagen.

Under Netanyahu har det imidlertid utviklet seg en personkultus rundt Netanyahu, og mye av oppsplittingen av høyresiden skyldes at den ene høyrepolitikeren etter den andre har falt i unåde hos statsministeren.

– I Knesset har høyrepartiene et klart flertall, med 70 av 120 representanter. Så hvorfor har vi da ikke automatisk en høyreregjering på plass? Hvorfor alt dette bråket, spør Gideon Rahat.

Han svarer selv at årsaken er personfokuset som stadig mer har definert israelsk politikk.

– Ingen tillit til Netanyahu

– Alle de siste valgene har dreiet seg om én ting; Bibi eller ikke Bibi, sier han og bruker kallenavnet på Netanyahu.

Mange av småpartiene på høyresiden ledes av politikere som tidligere ble regnet som «kronprinser» i Netanyahus Likud-parti, men som på et tidspunkt røk uklar med eller følte seg sviktet av Netanyahu.

Benjamin Netanyahu lovet Naftali Bennett gull og grønne skoger. Men Bennett stolte ikke på statsministeren.

– Disse ser også på hvordan Netanyahu raskt brøt avtaler han etter forrige valg inngikk med Benny Gantz fra sentrumspartiet Blått og Hvitt. Benjamin Netanyahu tilbød etter siste valg Naftali Bennett gull og grønne skoger, men Bennett takket likevel nei. Han stolte ikke på statsministeren, sier Rahat.

Samling til høyre

I likhet med Yonatan Freeman synes Gieon Rahat at det er vanskelig å se for seg hvordan «anti-Netanyahu-blokken» skal klare å holde sammen når målet om å fjerne statsministeren er oppnådd.

Han tror at det da internt i regjeringen kan oppstå en «anti-Lapid-gruppe» og en «anti-Bennett-gruppe».

– Det er godt mulig at Bennett da vil ta de ultraortodokse partiene og et Likud uten Netanyahu inn i varmen igjen, og at han vil kvitte seg med partier i sentrum og til venstre. Kanskje vil han til og med gi statsministerposten til Likud, spekulerer han.

– Fremdeles vil Avigdor Lieberman fra det sekulære høyrepartiet Yisrael Beiteinu være skeptisk til å sitte i regjering med de ultraortodokse, men det vil være et flertall på høyresiden også uten Lieberman, sier Rahat.

Arabere stemmer sionistisk

Noe av det mest overraskende med den varslede regeringskoalisjonen er at den inkluderer et arabisk parti.

Dette er blitt sett på som utenkelig, siden det for et arabisk parti vil være svært vanskelig å sitte i en regjering som må svare militært på angrep fra militante arabiske grupperinger i Libanon eller på Gazastripen.

Stadig flere israelske arabere enten stemmer sionistisk eller ønsker samarbeid mellom jøder og arabere.

Det kom også bardus på mange at høyrenasjonalistiske Naftali Bennett, som er kjent for sin sterke antiarabiske retorikk, sa ja til samarbeid med islamistene i Raam. Bennett, som representerer både sekulære og religiøse velgere på ytterste høyre, er de siste dagene blitt sterkt kritisert av lederne i det nasjonalreligiøse partiet Nasjonalunionen og det mer ekstreme partiet Jødisk Makt.

– For meg er det like interessant at et arabisk parti valgte å samarbeide med sionistiske partier, som ser på Israel som en jødisk stat. Dette er en del av en større trend der stadig flere israelske arabere enten stemmer sionistisk eller ønsker samarbeid mellom jøder og arabere for å løse problemer i arabisk sektor, sier Yonatan Freeman.