SAMLIV: Hvis Espen Ottosen (bildet) faktisk mener at «rammen for seksuelt samliv er ekteskapet mellom mann og kvinne», må det bety at slik seksualitet er god, siden den er skapt av Gud, skriver Eirik A. Steenhoff. Foto: Birgit Opheim

Unyansert fra Ottosen om seksualitet

Det er såkalt «Pride-måned». Både by- og mediebildet er fulle av den seksfargede regnbuen som markerer seksuell frigjøring.

Det minner oss om at vi lever i en tid der presset mot det kristne synet på seksualitet er veldig sterkt. Dette er i økende grad ikke bare et ytre press, men et press som kommer innenfra kristenheten selv.

Det sentrale ankepunktet er at kristen etikk har operert med et skille mellom hva man «er» og hva man «gjør», altså mellom den seksuelle tiltrekningen man har og hva man gjør med den.

I homobevegelsens antropologi finnes det ikke noe slikt skille: man må ha frihet til å leve ut sin identitet.

Liberale kristne leser dette ut fra Jesu kjærlighetsbud, i lys av en avkjønnet forståelse av skapelsen, og sier at vi er skapt av Gud på ulike måter som alle er like bra.

Et stadig vanligere forsvar fra konservativt protestantisk hold er å si at vi alle er syndere. Selv om vi er skapt på ulike måter, er arvesynden felles, og det betyr at det er noe galt med all seksualitet.

Espen Ottosen i NLM gjør dette i en ny artikkel på iTro.no («Syndig sex», 12.06.21). Teksten knytter også indirekte an til hans bok «En annerledes vei».

Ottosen skriver at vi «bør tenke helt annerledes både om seksualitet og om identitet. For Bibelen forteller oss at alle mennesker ‘er’ syndere».

Vi er skapt i Guds bilde, fortsetter han, og elsket av Gud – men synden preger livet vårt på alle måter. «Vi har alle en seksualitet [...] som utsetter oss for fristelser».

Han mener at «ingen av oss i særlig grad kan velge våre seksuelle følelser», bare «hvordan vi håndterer vår seksualitet».

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Selvfornektelse er derfor viktig for alle kristne. Det er ikke slik at noen mennesker har en «god» seksualitet (heterofile) og noen har en «syndig» seksualitet (homofile):

«Nei, vi er alle i samme situasjon. Vi er alle seksuelle syndere» som trenger Guds nåde.

Ottosen forsøker med dette å imøtekomme noe av kritikken mot det kristne synet på seksualitet. Hvis vi alle er syndere uansett, er det ikke så viktig om vi er heterofile eller homofile syndere.

Samtidig slår han fast at rammen for det seksuelle samliv er mellom mann og kvinne, som blir en norm for all seksualitet.

Jeg tviler på om dette kompromisset fungerer i praksis. En annen tilnærming trengs.

Pave Johannes Paul IIs (1978–2005) katekeser om kroppens teologi begynner med en beskrivelse av mennesket i urtilstanden (1. Mos. 2).

Etter at Gud skaper kvinnen, oppdager mennesket at det har fått sin «hjelper». Mennesket er skapt for denne foreningen mellom mannen og kvinnen.

Kroppen vår er et tegn på foreningen. Å være skapt i Guds bilde, er å være skapt for kjærlighet.

I den skapte verden er menneskelig kjærlighet, som er et tegn på Guds egen kjærlighet, uttrykt gjennom kroppen.

Mannen og kvinnen, leser vi, var nakne for hverandre «uten skam» (1. Mos. 2,25). Johannes Paul II tolker dette som at det i begynnelsen ikke eksisterte noe syndig begjær mellom mannen og kvinnen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det var ikke noe misforhold mellom måten de så hverandre på, og kroppens objektive betydning.

Dette endres radikalt etter syndefallet, som først og fremst er en endring av måten vi erfarer den andre på. Etter syndefallet gjemmer mannen og kvinnen seg for hverandre (1. Mos. 3,7).

Begjæret og skammen er nå blitt en del av deres erfaring. Skam i denne forstand er ikke bare noe negativt, men er måten mennesket bevarer sitt minne om skapelsen på.

Det at vi føler skam, gjør det mulig å beskytte oss selv og den andre fra vårt eget syndige begjær. Dermed kan vi lære å leve etter den betydningen kroppen hadde i begynnelsen, om enn på en ufullkommen måte.

Det er dette skillet som etter mitt skjønn mangler hos Ottosen. Hans antropologi er basert på arvesynden, som truer med å utviske skillet mellom skapelse og syndefall, og åpner opp for en likestilling av heterofil og homofil «orientering».

Dermed godtar man et viktig premiss i homobevegelsen som man forsøker å kritisere, nemlig at alle legninger betraktes som normale variasjoner av det samme fenomenet, seksualitet.

Ottosen skriver at «i et kristent perspektiv er det egentlig ikke så viktig hva slags merkelapp vi setter på våre seksuelle følelser». Men det har svært mye å si, nettopp fordi vi er skapt til mann og kvinne, og denne grunnleggende realiteten blir ikke ødelagt av syndefallet.

Det er også noe mer enn en «merkelapp». Det betegner vår identitet som mennesker skapt av Gud.

Ottosen trekker ikke et skille mellom seksualitet som sådan og syndig seksuelt begjær, som i den teologiske tradisjon er blitt kalt for concupiscentia.

Syndig begjær kan naturligvis ramme alle mennesker. Men å skrive at all seksualitet er syndig, selv heterofil seksualitet, antyder at selv den fruktbare ekteskapelige handling mellom mann og kvinne er preget av synd. Det er lite intuitivt.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Den sentrale forskjellen på heterofile og andre seksuelle følelser er at objektet for de førstnevnte i utgangspunktet er et gode. Det er måten vi er skapt på, og måten vi viderefører Guds skaperplan på i verden (1. Mos. 1,28; jf. Matt. 19,4–8).

Jeg savner et skille hos Ottosen mellom ontologi (hva det betyr at seksualiteten i seg selv er god) og moral (hva det betyr at seksualiteten kan rammes av syndig begjær).

Der liberale lutheranere sier at all seksualitet er skapt «like bra», betoner de konservative at alt er «like ille».

Hvis Ottosen faktisk mener at «rammen for seksuelt samliv er ekteskapet mellom mann og kvinne», må det bety at slik seksualitet er god, siden den er skapt av Gud.

Men når man kategoriserer all seksualitet som syndig begjær, blir det vanskelig å begrunne at vi er skapt for forening med det andre kjønn.

Lutherdommens tanke om at mennesket er både rettferdiggjort og synder kan derimot lett legitimere en seksualetikk der «orientering» inngår som premiss.

Der liberale lutheranere sier at all seksualitet er skapt «like bra», betoner de konservative at alt er «like ille».

I praksis ender man opp samme sted. Alt dette viser hvor sårbare protestantiske kirkesamfunn er i møte med presset til kristelig legitimering av homofil seksualitet.