To dialoger å grunne på i fastetiden

Matt 16 gjengir to underlige dialoger mellom Jesus og Peter.

Den første handler om hvem Jesus var. 

Bakgrunnen var de ulike forestillingene om Jesus som fantes blant folk flest. Slik Jesus framtrådte, måtte han være en av de helt store. Kanskje var han en av profetene (Matt 16,14)?

Disiplene hadde kommet til en annen konklusjon. For både Jesu handlinger og ord samsvarte med det bildet profeten Jesaja skisserer av den kommende frelseskongen, Messias. Ja, Jesus kunne bruke uttrykk om seg selv som bare Gud selv har rett til å bruke. «Jeg er»-ordene til Jesus sprengte alle rammer for kategorien «profet»: «Jeg er livets brød» og så videre. Jesus må være Guds sønn (Salme 2,7).

Da han spurte: «Men dere, hvem sier dere at jeg er?» hadde derfor disiplenes talsmann (Peter) svaret klart: «Du er Messias, den levende Guds Sønn!» Det kriblet sikkert i kroppen da han svarte. Tenk: Vi, noen fiskere her fra Galilea, går omkring sammen med Skriftenes hovedperson! 

Jesus tok imot Peters bekjennelse med glede. Det var «min Far i himmelen», Gud selv, som hadde skapt både overbevisningen i Peters hjerte og bekjennelsen i hans munn. Jesus kommer endatil med en saligprisning: «Salig er du, Simon, Jonas sønn …!»

På grunnlag av sin bekjennelse skulle Peter – som representant for apostlene – få «nøklene til himlenes rike». Apostlenes budskap om Jesus skulle altså åpne himmeldøren. Det skulle presentere Guds gledelige «Velkommen!» til alle som omvender seg og tror. Men de som avviser budskapet, vil til slutt møte en stengt dør. Jesu ord til Peter ble dermed et «nøkkelord» som beskriver apostlenes budskap. Det stiller folk på valg.

Peter hadde sikkert trang til å proklamere i alle landsbyene: «Jesus er Messias!» Men stopp, Peter! Ennå er ikke tiden kommet. Selve Messias-bekjennelsen skal fremdeles være en hemmelighet. 

Den andre dialogen mellom Jesus og Peter skjedde få dager etterpå. Den begynte med en lidelses-forutsigelse. Jesus uttrykte seg med tydelige ord. Han måtte til Jerusalem. Det var ingen vei utenom: Han skulle «lide mye, bli forkastet og slått i hjel» (Mark 8,31).

Men Jesu ord var ikke bare en lidelsesforutsigelse. Han skulle oppstå etter tre dager. «Han talte åpent om dette», sier Markus. Både langfredag og påskedag ble forutsagt med klare ord.

Dialogen som nå fulgte, ble preget av irettesettelser. Først irettesatte Peter Jesus. «Dette må aldri skje!» 

Jesus kunne ha svart i rolige ordelag. I stedet kom han med en rystende irettesettelse. Denne gangen var det nemlig ikke «min Far i himmelen» som var kilden til Peters ord. Det var Guds egen motstander, Satan. Vi kan gjengi Jesu svar slik: «Ordene dine, Peter, er til anstøt for meg. Satan bruker dem for å friste meg til å vike utenom. Han vil ikke at jeg skal gå den veien jeg må gå. Men Guds tanker er høyere enn menneskers tanker. Peter, du har ennå ikke sans for det livsløpet min Far har bestemt for meg.»

Fra den sprudlende gleden etter Messias-bekjennelsen, erfarte Peter nå den dypeste ydmykelsen.

Senere skjønte Peter det hele. For både Jesu lidelsesforutsigelse og forutsigelsen av påskedag var allerede uttalt i Skriftene! De samme skriftene som forkynte ham som Messias, den levende Guds sønn, forkynte ham som den lidende og oppstandne Frelseren! 

Vel 30 år senere skrev Peter et brev til troende venner oppe ved Svartehavet. Der omtaler han Jesus slik: «Han bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. Ved hans sår er dere blitt legt» (1. Pet 2,24).

Kanskje tenkte han tilbake på de to dialogene: Den første da han ble prist salig, den andre da han ble irettesatt.

Nå hadde også Jesu oppstandelse blitt et stort tema for ham! Det han ikke skjønte noe av før påskedag, ble nå hovedtema for en jublende lovprisning til Gud. For Gud «har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde» (1. Pet 1,3)!