Sammen til verdens ende

Er det helt opplagt at nasjonale kirke og nasjonale organisasjoner i misjonslandene vil ha med oss å gjøre? Er vi automatisk attraktive for dem?

Norge har sendt mange misjonærer. Disse har etterlatt seg mange fotavtrykk. Gjennom deres tjeneste – i ord og handling – fikk nye mennesker i mange folkegrupper et livsforvandlende møte Jesus Kristus.

Deres tjeneste fikk også betydning her hjemme. I bygd og by opplevde folk at det ble åpnet en dør til den store verden.

Vi fikk ikke bare høre hvordan mennesker i andre land hadde det, men også kjenne på opplevelsen av på bli innlemmet i et globalt fellesskap av kristne. For en velsignelse!

En sammensatt historie ligger bak oss, mest på godt, men også noe på ondt. Vi har også gjort mange feil. Disse må vi nå vise vilje til å lære av. Feiltrinn oppmuntrer ikke til inaktivitet, men til justert kurs.

Vil denne historien fortsette? Det avhenger blant annet av deg! Om du lar deg bevege av Gud! Ønsker vi at denne historien skal fortsette? Bør den fortsette? Ja! Vi trenger fortsatt mange nye norske misjonærer. La det være klinkende klart!

Samtidig – det er altså ikke et enten eller—vi trenger at alle troende, alle kristne menigheter, skal ha et globalt perspektiv over sitt liv, uansett hvor de bor, uavhengig av deres daglige yrke og livssituasjon.

Men selv om vi svarer et rungende ja til flere misjonærer gjenstår det likevel mange spørsmål hva global misjon angår: Hvem skal være involvert – i frontlinjen, i troppene, i baktroppene? Hva skal de ulike gjøre? Hvor skal de tjene?

Hvordan skal de utføre sitt oppdrag? Spørsmålene er viktige. For det er noe vi må ta inn over oss: For om oppdraget er uendret, så er verden endret. Dramatisk endret!

Vi må forberede oss på dagens og morgendagens misjon, ikke gårsdagens!

Vi må forberede oss på dagens og morgendagens misjon, ikke gårsdagens!

Vi må reflektere over følgende:

Hva gjør vi når kirken i andre verdensdeler vokser kraftig? Hva gjør vi når kirkene i Vestens svekkes eller stagnerer?

Hva gjør vi når den voksende kirken er materielt økonomisk fattig? Og når den økonomisk rike kirken i vår del av verden kanskje kan beskrives som åndsfattig?

Hva gjør vi når verdenskirken til sammen har kolossale oppgaver innen evangelisering, kirkebygging, opplæring og diakoni?

Hva gjør vi da? Jo, vi samarbeider! Vi samarbeider på kryss og tvers!

Vi må tilpasse oss en helt ny situasjon. Vi trenger mange nye norske misjonærer, men – det er et men: Misjonsmarken – hvor nå den enn er – er ikke en lekegrind for unge norske misjonskandidater, men: et hvilket som helst sted hvor mennesker ikke er nådd av Kristus! Der er misjonsmarken!

Misjonsmarken er et sted hvor mennesker ikke er nådd av Kristus, men hvor de kan bli nådd av mennesker som bor i deres nærområder eller som kommer til dem langt borte fra.

Dette er et så komplisert landskap at bønner må bes fra alle himmelstrøk. Dette er så komplisert at alle kloke hoder må legges i bløt! Dette er ikke noe som enkelte misjonsledere finner ut på egen hånd!

Nei! Vi må planlegge sammen. Våre mannskaper, deres mannskaper, vår økonomi må samkjøres i en felles plan.

Vi må forberede oss på å samarbeide med andre norske organisasjoner, med nasjonale kirker, med nasjonale organisasjoner og med andre internasjonale organisasjoner og kirker som vil det samme som oss: Å gjøre Kristus kjent, elsket og etterfulgt der han er lite kjent eller helt ukjent.

Norsk og internasjonal misjon har bidratt til å hjelpe syke og fattige, bygge opp skole og helsevesen. Vi har evangelisert og etablert kirker.

Men så må vi spørre: Er vi ferdig med disse kirkene så fort de er etablert? Nei! Det er vi ikke.
 Men mange misjonsleder har tenkt og tenker slik. Engelskmann Henry Venn og amerikaneren Rufus Anderson stod bak den velkjente «Tre-selv-formelen».

Dette innebar en målsetting om å etablere selvunderholdte, selvstyrte og selvutbredende kirker. Hvorfor gjorde de dette? Var det for kirkenes eget beste? Tja, det var nok. Enhver kirke må utfordres til å utvikle sine egne ressurser maksimalt. Dette er selvsagt bra.

Men det var egentlig noe annet som stod bak. Hovedproblemet var at de hadde sett seg lei på misjonærers hang til overformynderi og paternalisme overfor de unge kirker.

Hovedproblemet var at de hadde sett seg lei på misjonærers hang til overformynderi og paternalisme overfor de unge kirker.

Og som medisin på denne sykdommen, foreslo de noe som egentlig innebar «more of the same stuff»: De skrev ut en resept til de nasjonale kirker uten å spørre hva de tenkte. De fortalt dem hva som var godt for dem!

Mange har gått i Venn og Andersens fotspor. Også norsk misjon. Ny generasjoner med «bedreviter-misjonærer» og «bedrevitermisjonsledere» med koloniale holdninger fortsetter å betrakte misjon som om de var Magnus Carlsen som sitter ved sjakkbordet og flytter på sjakkbrikker etter eget forgodtbefinnende!

Men mennesker er ikke sjakkbrikker. Misjonsarbeid er heller ikke det. At nasjonale kirker blir selvstendige, det ønsker både vi og de. Men betyr dette at de skal være totalt uavhengige?

Nei, sa mine etiopiske venner som jeg pratet med en sen kveld rundt bålet i 1996. En eldre mann kremtet, renset halsen og var klinkende klar: «Jeg ønsker at sønnen min skal klare seg selv, men om det oppstår noe, eller han trenger min hjelp, da er jeg der!»

Ingen, absolutt ingen, vil benekte sannheten i dette. Så fremt vi har hjertet i behold. Spørsmålet blir da: Kan vi ikke utvikle modeller for samarbeide hvor vi både oppmuntrer til selvstendighet og finner måte hvor vi kan gjøre oss avhengig av hverandre gjennom samarbeid?

Mennesker jeg har snakket med i andre deler av Afrika, i Asia og i Sør-Amerika har bekreftet noe som jeg lærte i Etiopia.

Som enkeltkristne og som kristne menigheter er vi: som grener på vintreet, som ulike kroppsdeler, som en familie med flere søsken som arbeidere blant medarbeidere.

Vi hører sammen med hverandre! I Kristus, i tjenesten, i oppdraget med å nå de unådde med evangeliet!

I møte med kristne i andre verdensdeler har jeg altså oppdaget dette lagt inn over meg:

Vi tenker misjonsstrategi på mekanisk vis, som om vi var fabrikkarbeidere ved et samlebånd. Vi planlegger, produserer, «utfaser» og avslutter prosesser, for så å gjøre det samme om igjen andre steder. De derimot, ser på misjon som noe organisk; noe som blir til i en nær relasjon.

Jo visst kan behov endres. Det samme kan samarbeidspartnernes «åndelige helse», styrkeforhold og ressurstilgang. Men relasjoner? De brytes aldri! Vi hører sammen! Arbeidet er heller ikke mitt eller ditt, men vårt! – Hvorfor skal dere reise «alene» til nye områder med evangeliet, uten oss? spør en lokal kirkeleder som lyn fra klar himmel. - Hvorfor kan ikke vi være med?

Med dette som utgangspunkt: Kanskje vi skulle slutte å snakke om dine og mine planer? Dine og mine misjonærer? Dine og mine budsjetter?

Kanskje vi i stedet for å utvikle blendahvite norske strategier skulle utvikle strategier sammen med andre? Kanskje vi skulle utvikle modeller som utvikler et større vi?

Oppdraget er altså uendret, men verden er endret. Da 2500 ledere fra 150 land møttes til konferanse i den sveitsiske byen Lausanne 1974 snakket man om unådde folkegrupper. Det var ikke minst amerikaneren Ralph Winter som satte dette begrepet på dagsorden.

Den gangen hevdet man at av verdens 12000 etno-linguistiske grupper var 6000 allerede nådd med evangeliet.

36 år senere, var 4000 ledere fra 198 land samlet i Cape Town i Sør-Afrika. På det tidspunktet ble det hevdet at blant de 6000 gjenstående unådde folkegrupper var det allerede påbegynt blant 3000. Mens 3000 fortsatt er uberørt!

Vi kan diskutere definisjoner og påliteligheten av statistikk, men noe er i alle fall klart: Vi trenger å ruste oss for dagens og morgendagens misjon!

Hva bør da skje? For de mange unådde folkegruppen i verden er det ikke viktig hvem som når dem, men at de blir nådd!

For de mange unådde folkegruppen i verden er det ikke viktig hvem som når dem, men at de blir nådd!

Vi må være beredt til å samarbeide tett med de nasjonale kirkene vi selv har vært med på å etablere, nasjonale organisasjoner i disse landene og med andre norske/internasjonale organisasjoner som er opptatt av samme målgruppe.

Vi har allerede fått flere eksempler på samarbeid her. Det kan for eksempel være naturlig for norske misjonsorganisasjoner å støtte opp om norske organisasjoner med spesialkompetanse på enkeltområder: bibeloversettelse/bibelspredning, ungdomsarbeid, trosfrihet, bistand, undervisning og så videre.

Det er også naturlig for oss å styrke de nasjonale kirkene slik at de blir enda bedre rustet til å ta gi sitt tilsvar på misjonsutfordringen. Vi trenger deres fellesskap og samarbeid. Vi blir aldri ferdig med dem!

Definisjonen på en god venn er en person du aldri blir kvitt! Han eller hun er med deg, i medgang, motgang, alle dager. En god venn er ikke en godværsvenn, heller ikke en uværsvenn, men en allværsvenn. En som du vil være sammen med og som du vil samarbeide med!

Vi må ikke se på samarbeid som en trussel eller et problem, men som en velsignelse!

Men: så er det også noe som jeg kort må nevne. Er det helt opplagt at nasjonale kirke og nasjonale organisasjoner i misjonslandene vil ha med oss å gjøre?

Er vi automatisk attraktive for dem? Her trenger vi selvransakelse! Vi som er vant med å tenke at vi er eksperter på teologi og på det meste.

Det har oppstått mange konflikter i nyere tid mellom, på den ene siden, kirker og organisasjoner i vesten som er blitt sterkt liberale og sekulære i sin innretning, og – på den andre siden – pulserende, voksende, åndskraftige representanter for majoritetskirken.

La oss reflektere over dette. Kirkene i sør har allerede fått store nok doser av paternalisme og overformyndere fra den hvite mann – som forteller dem hva de skal gjøre! Man sitter man ikke med fasiten på god teologi ved å være hvit i huden, fått sin utdannelse fra en norsk teologisk institusjon eller ved å henvise til Luther, Calvin, Rosenius eller Hillsong!

La oss møte den nye virkeligheten med ydmykhet! La oss møte den på kne for den Hellige Gud!

Det er tre spørsmål:

1. Hvor er utfordringene og hvordan kan vi møte dem?

2. Hvem kan vi samarbeide med?

3. Hva kan jeg bidra med?

Alt dette kan vi be over. Mye av dette kan vi planlegge. Men mye handler også om Guds ledelse.

Da jeg var ung student hadde jeg mange tanker om hva jeg kunne bruke livet mitt til. Avgjørende betydning fikk en person som Gud ledet meg til på min vei.

Da jeg var på bryllupsreise i Sør-Etiopia, fikk jeg en kort samtale med en tilårskommen prest som hold til i byen Hagere Maryam. Yohannes het han. Jeg fikk være med han på et møte i distriktet. Mange mennesker var samlet. Så lener Yohannes seg over til meg og sier:

«Du! Alle disse menneskene som du ser her, de er nye kristne, de har sagt at de vil følge Jesus. Men de trenger noen som vil fortelle dem hvem han er. Nå må du reise hjem, gjøre ferdig studiene dine og komme tilbake!»

Om livet mitt ikke helt er blitt som jeg hadde tenkt, så vet jeg en ting: Jeg ønsket å ta Yohannes på ordet. Jeg ville være med på dette!

Han inviterte meg inn. Inviterte til samarbeid. Han er nå hjemme hos Herren. Men jeg fryder meg over å tenke på alt som har vokst fram i hans fotspor.

Sammen! Sammen til verdens ende. Vil du være med?