22.Juli: Den grufulle ondskapen som utfoldet seg denne fredagen for tre år siden, var et utslag av terrorens logikk: man rammet noen direkte, og rammet samtidig mange flere indirekte. ILL.FOTO: Frank May / NTB scanpix

Samfunnet er også det det tåler

Vi har alle et ansvar for å bidra til å gi det gode mer plass.

Arbeiderpartiets partisekretær Raymond Johansen har i det siste tatt til orde for fornyet ­debatt om bakgrunnen for terrorhandlingene som forandret Norge 22. juli 2011. Det er en klok oppfordring. For i tillegg til å snakke om hva som skjedde og hvordan, må vi også snakke om hvorfor. Om hvilket tankegods som lå til grunn. Da kommer vi ikke unna å snakke om fremmedfrykt. Men vi ­kommer heller ikke unna faren som ligger i å overhøre synspunkter vi ikke liker.

Den grufulle ondskapen som utfoldet seg denne fredagen for tre år siden, var et utslag av terrorens logikk: man rammet noen direkte, og rammet samtidig mange flere indirekte. Hvordan kunne en ung manns tankegang bli så forstyrret at slike handlinger fremstod som rettferdige? Det er ikke sikkert at vi får helt entydige svar på dette i over­skuelig fremtid. Den påfølgende rettssaken viste at det er vanskelig å fastslå hva som er sykelig og hva som bare er ondt. Men vi må våge å spørre, for å hindre at andre mennesker går gjennom en ­lignende utvikling.

Et av de utsagnene som slo best an i etterkant av terrorhandlingene var Jens Stoltenbergs ønske om mer åpenhet og mer demokrati. Det var et modig utsagn den gangen, og det står seg godt også i dag. Men det er krevende. Også her i landet finner en del holdninger som vi gjerne helst skulle ønske ikke fantes. Da kan det være fristende å opptre som om disse ikke eksisterte. For eksempel ved å effektivt kneble de menneskene som fremmer dem.

En av det liberale samfunnets grunnleggende utfordringer ligger i ønsket om at de andre lignet mer på oss. Vi kan godt tåle debatt innenfor våre egne rammer. Mer krevende er det å høre på argumenter som bryter grunnleggende med det vi selv står for. Men heller enn å kneble meningsmotstandere, bør vi la dem få ytre seg – og møte dem med argumenter. Denne fundamentale troen på at debatt er verdifullt, må vi fremheve.

Fremveksten av internett og sosiale medier har flyttet deler av den store samtalen om samfunnet til nye arenaer. Samtidig ser vi tilløp til nye klasse­skiller, hvor avstanden mellom profesjonelle og private meningsytrere kan tilta. Her er det grunn til å være årvåken. Et tydelig utslag av denne risikoen ser vi i kommentarfeltene, også på Dagens nettsider. Denne debattarenaen gir på en ny måte anledning til direkte dialog med dem som skriver ulike slags artikler, og andre som har synspunkter. I praksis viser det seg imidlertid at kommentarfeltene i stor grad domineres av andre aktører, og at de sjelden blir brukt til dialog med den som har ­skrevet den opprinnelige artikkelen.

Denne utfordringen rammer også oss i pressen, for det kan være lettere å hoppe over den noen ganger brysomme dialogen. Og det er selvsagt ikke slik at vi har noen plikt til å svare alle som kommer med spørsmål eller påstander. Men det er grunn til å tenke over hva som skjer med debatten dersom disse arenaene blir helt overlatt til dem som selv inntar en dominerende rolle.

Et samfunn er ikke bare det det gjør, men også det det tåler. Vi har alle et ansvar for å bidra til å gi det gode mer plass.