Samfunnet er også det det tåler

Arbeiderpartiets partisekretær Raymond Johansen har i det siste tatt til orde for fornyet ­debatt om bakgrunnen for terrorhandlingene som forandret Norge 22. juli 2011. Det er en klok oppfordring. For i tillegg til å snakke om hva som skjedde og hvordan, må vi også snakke om hvorfor. Om hvilket tankegods som lå til grunn. Da kommer vi ikke unna å snakke om fremmedfrykt. Men vi ­kommer heller ikke unna faren som ligger i å overhøre synspunkter vi ikke liker.

Den grufulle ondskapen som utfoldet seg denne fredagen for tre år siden, var et utslag av terrorens logikk: man rammet noen direkte, og rammet samtidig mange flere indirekte. Hvordan kunne en ung manns tankegang bli så forstyrret at slike handlinger fremstod som rettferdige? Det er ikke sikkert at vi får helt entydige svar på dette i over­skuelig fremtid. Den påfølgende rettssaken viste at det er vanskelig å fastslå hva som er sykelig og hva som bare er ondt. Men vi må våge å spørre, for å hindre at andre mennesker går gjennom en ­lignende utvikling.

Et av de utsagnene som slo best an i etterkant av terrorhandlingene var Jens Stoltenbergs ønske om mer åpenhet og mer demokrati. Det var et modig utsagn den gangen, og det står seg godt også i dag. Men det er krevende. Også her i landet finner en del holdninger som vi gjerne helst skulle ønske ikke fantes. Da kan det være fristende å opptre som om disse ikke eksisterte. For eksempel ved å effektivt kneble de menneskene som fremmer dem.